Når bare værgudene er på din side, kan man bli skikkelig lyrisk av å være så tett på naturen. Samtidig, ved å skue ut over disse endeløse slettene av vann som i det ene øyeblikket ligger slett som et speil for snart å reise seg i truende fjell med skum drivende fra toppene, blir du bevisst på hvor sårbar du er, hvilken situasjon du har satt deg i, at det ikke finnes retrettmuligheter.

    Du håper at langtidsvarselet for en gangs skyld stemmer, at den nordvestlige vinden vil holde seg, at den varslede vindstille og sol vil inntreffe akkurat der det som oftest blåser med storms styrke, at det heslige været utenfor Irland skal ha løyet innen vi kommer frem.

    Denne gangen klafffet det, jeg ble lyrisk stemt, og siterer fra loggboken:

 

Logg 2. juli, kl 9.15: Overskyet. Forlot La Coruña sammen med Noa Noa II og Brynhild. En båt som akkurat kom inn fortalte om en meters høye bølger og 10 knops vind fra nordvest.

 

 Den første natten var drivende våt, sjøen urolig. Vi tok frivaktene i sovepose på dekk, for å være tilgjengelige på kort varsel. Vi seilte med to rev i seilet, og da neste dag opprant, var vi så slitne at vi fortsatte med revede seil. I loggen noterer jeg tåke. Store dønninger.

 

Logg 4. juli, kl 13.00: Fin natt med god, jevn vind, litt yr. Nettene er veldig fuktige. Sovet ganske bra. Stadig godt vær. Enkelte høye dønninger. Når solen bryter gjennom, ligger lyset som sølv på vannet. Rir vi øverst på bølgekammene, ser vi innover havet som innover et landskap med fjell og daler i uopphørlig skiftende formasjoner. Dette kan ikke sammenlignes med kanalfart.

Kl. 16.00 har vi seilt 255 nautiske mil. Jeg skriver: Den varslede vindstille. Vi går for motor igjen. Vi er halvveis til Cork i Irland, litt foran skjema. Hurra! Overskyet. L sover. Der våkner hun, tidsnok til å ta del i jubelen.

    Og kl 21.00: Strålende solnedgang. Delfiner. En hel flokk. Vi går noen grader vest for å styre klar av grunnene ved Little Sole Bank.

 

Logg 5. juli, kl 13.30: En telefon til Royal Cork Yacht Club, som, grunnlagt i 1720 er verdens eldste, forteller at der er klokken bare 12.30. Det gir oss en times forsprang på tidevannet som i denne delen av verden kan by på mytiske opplevelser. Damen på marinakontoret bekrefter Reeds Nautical Almanac, som hevder at yachtklubbens marina har «all weather and all tide access».

Kl. 16.00: Lå og duppet i solskinnet, uten motor en halv time. Prøvde fiskestanga, men neida. En due har vaglet seg på rekkevaieren. Den har fått mat og vann og nå gjør den som oss, sitter og glaner ut over det endeløse havet. Den har visst besluttet å slå følge helt til Irland. Kanskje den reiser jorden rundt på denne måten? Som en blindpassasjer. Som en omstreifer på et godstog fra stasjon til stasjon? Som en haiker?

    Vi har sånt å spekulere på, og det gjør vi helt til den plutselig folder ut vingene og flyr rett nord. Den virker veldig målbevisst.

 

6. juli, kl 13.16: Seks og en halv mil fra Irland skimter vi land.

 

Kl 15.30 seiler vi opp elven til Crosshaven, inn til verdens eldste seileklubb, forbi bebyggelsen. Så hører vi intens plystring inne fra land. Jeg skuer innover, og der oppe på havnepromenaden ser vi Torunn og Ola. De kom et halvt døgn før oss. Jeg vil be ham lære meg trikset med å seile så skarpt. Og å plystre på den måten.

Det ble ikke så at jeg sa noe om bussturen til Lugo i Galicia. Det har skjedd så mye i mellomtiden. Vi har blitt kjent med Mona Lisa & Tommy i stålbåten Brynhild fra Trollhãttan; med Pive & Oko i Andromeda fra Finnlands skjærgård, og ikke minst, med Torunn og Ola i Noa Noa II fra Stockholm. Sammen med disse lystseilerne – som i motsetning til besetninger vi har gitt fellesnavnet «tre menn i en båt», som stikker til havs uavhengig av langtidsvarselet, fordi de har noe de må rekke - har vi ligget tre uker i La Coruna og ventet på været.

    Vi har dradd på utflukter sammen og vi har gått på by’n sammen. Og hva har vi snakket om? Været. Vi har snakket om været. Vår er faring nå etter fjorten måneder drivende for vær og vind, er at man blir skikkelig sammensveiset av å snakke om været. Og om vinden.

    Og med alt dette snakket om været, der Mona Lisa kunne få seg til å lene seg temperamentsfullt frem over kafébordet og si noen alvorsord om sterk kuling, men møte motbør fra Ola som mente alt avhang av vindens retning, mens Pive satte tingene i sammenheng med å vise til at verken styrke eller retning må ses isolert fra bølgenes høyde, hvilke distanse de har tilbakelagt før de løfter båten, eventuelt sender den ned i den vindstille dalen mellom frådende skumskavler, med alt dette snakket om været har vi kommet ordentlig inn under huden på hverandre.

    «Vi e då på tur, fõr tusan!» sier Mona Lisa. «Vi e jo her fõr att kosa oss!» stemmer Tommy i. Vi andre nikker. Kunne ikke vært mer enige. Vi er godt voksent folk og har ingenting å bevise. Vi vil hjem igjen til barn og barnebarn. Noen av oss har nemlig barnebarn og vi andre gleder oss til å få det.

    Men nå, 1. juli, er værutsiktene slik at det ser ut til at vi kan seile i morgen. Tommy & og Mona Lisa skal sørover. «Vi får se hvor langt vi kommer», sier Mona Lisa. «Og hvor vi havner», sier Tommy.

    Vi andre, Breeze, Noa Noa II og Andromeda skal nordover. Til Cork, til Scilly Islands, Til Camaret. Vi får også se hvor vi havner. Alt avhenger av vindens styrke, retning. Og bølgene.

    Noa Noa II og Breeze enes om å stikke avgårde klokken ni neste dag. Da er værvinduet på sitt åpneste. Vinden, en firer på Boufort skala, kommer fra vest. Det blir sol, sies det.

    Og Andromeda?

    Pive, som er ubestridt kaptein om bord, hun smiler og lar huskyblikket flakke over kafébordet på Waikiki Bar, trekker på skuldrene og sier ut i luften mens hun leter etter de svenske ordene som dekker sjefsavgjørelsen: «Vi får se. Vi kommer när vi kommer».

    Det var sant. Mye kan skje.

 

    Men Lugo? En time med buss, og du kommer til en nydelig liten by innenfor en ringmur og et festningsverk som har stått uforandret siden Julius Cæsars tid.

I går natt kl. 0200, mandag 24. juni, var alt klart. Sammen med den svenske båten Noa Noa II skulle vi forlate La Coruna i Galicia, krysse Biscaya, og seile rett nord til Irland, en tur på 500 nautiske mil og fem døgn. Fire timer før avreise kommer imidlertid en britisk båt inn i havnen. De la ut tolv timer tidligere i samme retning, i den tro at værvarselet stemte, altså at de ville møte en håndterlig kuling og tre meters bølger i begynnelsen, og senere bedre vær, like til Irland. Akkurat hva vi trodde.

    Men værmeldingen stemte ikke. Ute i havet skylte bølgene over båten og kulingen var langt fra håndterlig, og tolv timer etter var de tilbake i La Coruna. De advarte oss mot å prøve.

    Vinduet mot nord åpner seg ikke på den nærmeste uken og jeg har ringt jobben og informert om at vi nok ikke rekker hjem med det første.

    «Seil forsiktig», sa jobben.

    Det skal vi. Inntil videre gjør vi oss lommekjent i Galicia. Siden sist har vi vært i Santiago de Compostela, sammen med våre venner i Noa Noa. Vi har feiret svensk midtsommeraften 21. juni og spansk St. Hans på La Corunas bystrand sammen med tusener av feststemte mennesker. Neste post på programmet er busstur til Lugo.

    Mer om det når vi har vært der.