”Men kanalferd gjennom heiiile Frankrike”, innvendte Vigdis på en sms, ”tar ikke det fryyyktelig lang tid?! Er ikke det sånn som det går an å gååå ved siden av?”

    Så dro vi ut fra den fine lille byen Portloise. Vi holdt stø kurs mot La Frette, da en kappganger i gul singlet strenet forbi oss inne på bredden. Det var da det virkelig gikk opp for meg at Vigdis kunne komme til å få rett, at dette kunne komme til å ta sin tid.

    Tilbake i Peronne, hvor vi var blitt værende hele seks dager i påvente av kart som skulle komme med ilpost, hilste vi på skipperen i ”Vaccabuc”. ”Good Morning”, sa han. Han hadde stukket hodet opp av luken og oppsynet hans tydet på at han håpet vi hadde opplysninger han behøvde for ferden videre til Dunkerque.

    ”Good morning”, sa jeg, og gjorde holdt ved båten hans.

    Han hadde gjort som oss, rigget ned og seilt kanalene. Han hadde brukt en måned fra Marseille hvor seilbåten hadde ligget i ti år. Nå var han på vei hjem til Nederland, til kona. Han fikk skutt inn at han også var på jakt etter et medisinsk laboratorium som kunne levere pillene han trengte mot blødersykdommen sin. Dessuten at han et sted langs ruten hadde fått elektrosjokk på grunn av et hjerte som ikke lenger levde opp til forventningene fra en kropp som ellers var i forbausende god stand. Han var kommet i den alderen da man nevner hvor gammel man er, om man da tar seg bra ut. Han var syttini, hadde gjort den samme turen den gang hjertet ikke fusket og kartene stemte med terrenget, og syntes ikke det var noe problem å håndtere en svær seilbåt alene gjennom slusene.

    Jeg tenkte, sannelig, man blir aldri for gammel til å seile, til å realisere drømmer, sykdommene blir aldri spektakulære nok til at man ikke likevel kan leve et liv ubundet av konvensjoner om hvordan en alderdom skal tilbringes. Men så dunket han knyttneven forsiktig på hjerteregionen, og sa: ”Dette er siste turen. Jeg er for gammel til dette nå”.

     Vi tok farvel. Han løste fortøyningene og satte kursen nordover. Jeg ruslet mot Lidl for å handle.

    Men dette er noen dager siden. I går morges forlot vi La-Frette-Sur-Seine, en vakker liten by i skråningen over denne elven som vikingene seilte for tusen år siden, som, langs elvepromenaden, hadde montre med reproduksjoner av bilder som var malt på stedet.

   

    Og i forgår kveld ankom vi Paris.

    Trafikken på Seinen ble striere jo nærmere vi kom sentrum. Fuglelivet mer sparsomt. Innen vi passerte Clichý var det ikke en trane igjen. Men måker og en og annen skarv har tilpasset seg bylivet. Og duer, naturligvis. De er jo skapt for byliv. Det hender jeg lurer på om det er metropolene som har tilpasset seg duene, og ikke omvendt. Det blåste kuling igjen. Flere av fattigskurene som er reist langs bredden holdt på drive bort med vinden.

    Vi tøffet forbi Eiffeltårnet og Champs Elysées, forbi Invalidedomen og Louvre. Og så, fortalte kartet meg, passerte vi under Pont Neuf. Og jeg tenkte på mor. Da mor og far var unge, mye yngre enn Lise og jeg er nå, bodde de to år i Paris. De studerte fransk og gassisk ved Sorbonne. Mor var ikke den som røpet sine romantiske sider for gudoghvermann, men noen år etter, da jeg var liten gutt på Madagaskar, kjørte vi rett som det var over en liten plankebro over elven Morondava. Den broen het Pont Neuf. Senere gikk det opp for meg at den ikke het noe som helst. Den var altfor unselig til å ha noe navn. Det var bare mor som kalte den Pont Neuf. Det var noe hun hadde funnet på. Enda noen år senere fortalte hun meg at hun hadde blitt så glad Pont Neuf da hun bodde i Paris. Hun var en ung jente fra landet som med ett, nesten uten foranledning, befant seg i hjertet av Europa. Ved denne broen som forbinder byen med Ilé de la Cité hvor Notre Dame er reist, hadde hun sett noe. Hun hadde tenkt eller følt noe her, og jeg gjetter på stemninger. Uansett hva det var, var det så fint det hun følte eller tenkte eller opplevde ved Pont Neuf, at hun hadde tatt det med seg til Madagaskar, og dette gjenkalte hun i minnet når hun og far krysset den lille plankebroen over Morondava, en plankebro som ble tatt av strømmen hver gang regntiden satte inn, og som ble reist igjen når tørken kom og man nesten ikke behøvde den lenger.

Det er skrevet dikt, statlige rapporter, bibelvers og utredninger om vann. Vann er en ressurs, og selv omgitt av det på alle kanter kan det bli mangelvare. Det vet enhver som har stått i dusjen med hodet skummende av sjampo med bare en flaske Farris til rådighet.

    Siden sist har vi rigget ned båten. Breeze er som en lekter blant andre lektere. Bare mye mindre.

    I Dunkerque hyret vi firmaet Bleu Marin samt løsarbeiderne Pierre Noël og Jean Francois til å gjøre jobben. De ga oss noen råd med på veien, studerte kart over De franske vannveiene sammen med oss, lærte oss de viktigste glosene for i det hele tatt å kunne kommunisere med slusevokterne, og tilbød seg å komme til Marseille når vi en gang når frem dit, og hjelpe til å reise masten igjen, og det til en langt lavere sum enn hva vi kan forvente fra sydfranske riggere.

    ”Det kommer til å bli arbeidsomt”, advarte Pierre. Vi som har hatt det arbeidsomt siden vi sluttet i jobben for nøyaktig tre måneder siden i går, 15. mai, nikket. Jada.

    Gjennom de første milene sydover i landet som vi la bak oss, gjorde vi ikke annet enn å ta inn over oss den vakre naturen. Vadefugler av alle slag spankulerte langs bredden og stirret ned i vannet etter små fisk. Vi så ringduer i luften over oss, en hauk, også. Harer, så vi. Hester. Kyr. Og sivilisasjonen med sine nedlagte fabrikker og spøkelseshus bare en båtlengde unna. Ingenting er så lett som å romantisere forfall. Det vil vi ikke, men vi unnlater heller ikke å registrere forfallets særegne estetikk.Vi så bønder og landarbeidere på imponerende landbruksmaskiner i hardt arbeid fra morgen til kveld. Først og fremst så vi trær. Skog. Vi så trær og skog for første gang siden vi var i Norge. Skog er som vann, skal ikke undervurderes. På den måten er det med skogen som med vannet.

    Langsomt ble vi og båten vår løftet oppover i Frankrike. Vi nøt roen på bondelandet. Vi tøffet gjennom mursteinsbyer så jordbundne at, tenker jeg ved meg selv, de som bor der trekker på skulderen til hele konseptet ”det mondene Paris”.

    Vi har vært i kanalen i seks dager nå. Vi er halvveis til Paris. Det som startet som en tur i det grønne, har utviklet seg til å bli en mental og fysisk utfordring som, ville jeg trodd, ligger utenfor vår rekkevidde.

    For de som aldri har vært i en sluse på en elv: Man kaller opp slusevokteren på VHF. Sannsynligvis svarer han ikke, men han vet at du er der, og når alt er klart, gir han deg grønt lys. Du kjører da inn i en grav hvor dybden avhenger av hvor høyt du skal løftes. Den er seks meter bred. Du huker deg fast med tau i haker langs veggen. Disse hakene er plassert så langt fra hverandre at sannsynligheten for at du mister taket i den forrige før du får tak i den neste, er stor. Da har du et virkelig problem, for når dette lille gravkammeret fylles med vann, går strømmen stri, båten virrer retningsløst hit og dit og vi som har en mast stikkende ut tre meter foran og bak, har mye som kan ødelegges. Slusen lukkes bak deg. Du priser deg lykkelig over ikke å lide av klaustrofobi. Den fylles med vann. Du priser deg lykkelig over ikke å lide av vannskrekk. Du løftes et nivå opp, to meter, seks meter, tretten meter, avhengig av hvor høyt du skal denne gangen. Så åpnes slusen foran deg. Du slutter å holde pusten, avventer nytt grønt lys, tøffer ut i et nytt landskap, børster grønske av caps’en, slam av skjorta, teller blåmerker, skrubbsår, løfter VHF’en til munnen, sier ”Bon jour”, ”Bon soir” eller ”Bon nuit”, alt avhengig av når på døgnet det er, og avslutter med ”Au revoir”,.

    I løpet av den første uken ble vi løftet sytti meter opp i landet. Nå er vi på vei ned igjen. Slusene kommer tettere og tettere på hverandre. Canal Du Nord, hvor vi ferdes nå, er veien å gå for dem som har det travelt. Ikke mange av dem vi møter, er her for å hygge seg.

    Kanalene her er ikke tilrettelagt for lystbåter av vårt slag. Ankringsplassene er ikke mange, og mulighetene for å fylle vann enda færre. Vi har fått nye forsyninger tre ganger: Første gang i et villastrøk langs kanalen, der jeg beskyttet av et krusifiks på en sokkel vis á vis og fransk tv’s beste sendetid gikk fire turer med en tretti liters vannsekk til og fra en vannspreder uten tilsyn. Andre gangen fortøyde vi utenfor et lite hus hvor vi skimtet en hageslange bak hekken. Jeg banket på. En eldre dame åpnet og ved hjelp av tegn og geberder fikk jeg formidlet behovet. Hun ga sin tillatelse, uten helt å vite, tror jeg, til hva. Vi fylte tanken.

    ”Vi burde gi henne noe”, sa Lise, ”blomster. Men vi har ikke blomster!”. ”Hun har hagen full av blomster selv”, sa jeg. Så fikk jeg en lys ide. ”Men vi har en flaske champagne. Vi gir henne den!”

    Og takknemlige for å være på høyde med væskebehovet igjen, løp vi bort til henne med champagneflasken, noe hun mente var altfor mye.

    Vann mot champagne.

    Fra nå av har vi alltid en flaske champagne liggende i påkommende tilfelle.

    Nå ligger vi utenfor gjerdet til en campingplass. Den har gjestebrygge, men innseilingen er ikke rett dyp, noe vi fant ut da vi langsomt kjørte oss selv på grunn. Vi bakket ut og la oss til en kai like utenfor. Men mannen i resepsjonen er fleksibel. Han lot oss strekke el-kabel og vannslange inn gjennom gjerdet, og nå lever vi det rene luksusliv igjen.

    Elektrisitet og vann. Det er to sider av samme sak, det. Alt som skal til for at et moderne menneske med lave krav til komfort skal oppleve luksus

    Vi er i Peronne, en gammel, liten by i Somme, hvor noen av de grusomste kampene i Den første verdenskrig utspilte seg. Det høljeregnet den gang, sommeren 1916. Jorden ble til gjørme og levende og døde forsvant i den. Under Den andre verdenskrigen, som var en konsekvens av den første, gjentok det samme seg. Døde som hadde ligget i jorden i mer enn tjue år, dukket opp igjen, menget seg med nye levende og døde, og soldater som ennå kunne rette en bajonett fremfor seg, krabbet omkring i to krigers ofre.

    Nå skal vi spise frokost. Så skal vi ut og se på byen. Peronne sien å være det eneste formildende trekket ved hele Canal du Nord.

En eller annen har sagt at, noe jeg ofte siterer ham på, det er når du tror du holder på å havarere, at du må ha fotoapparatet klart. Det er ikke så lett å gjennomføre.

    Dagen etter at vi for andre gang forlot nødhavnen Zeebrugge, satt jeg i cockpit’en og sydde sammen forseilet. Vi har ingen bilder av det heller. Stemningen var laber og ingen fantaserte om å forevige den. Vi hadde seilt i to og en halv måned. Vi avanserte med museskritt. Vi trengte en backup-plan. Først og fremst trengte vi en ferie.

    Min venn Arnstein, som jeg seilte med fra Jomfruøyene i Karibia til St. John’s på New Foundland, en mann som fnyser av begrepet ”konservativ seiling”, og som etter eget utsagn ikke er blant de første som tar et rev, betrodde meg at han alltid hadde drømt om å seile gjennom kanalene i Frankrike, og da aller helst Canal du Midi. Jeg kunne ikke skjønne at noen kunne ønske å rigge ned seilbåten sin for å kjøre den langsomt for motor gjennom strøk som egner seg best for en biltur.

    Nå, derimot, slo det meg som en god ide. Vindprognosene for de neste fjorten dagene sier noe om at Biscaya for vår del ikke er aktuell innenfor vårt tidsskjema.

    ”Derimot”, sa jeg med en siste rest av kapteinsverdighet, ”kan vi ta ned masten og seile gjennom hele Frankrike via kanalene. Det er fullt mulig.”

    Vi har omsider fått heist det franske gjestflagget. Vi er i Dunkerque.

    ”Herfra kan vi tøffe nedover kanalene, gjennom gamle middelalderbyer, forbi vinslott og festninger fra riddertiden. Det går en vannvei”, sa jeg med tilkjempet entusiasme, ”fra Dunkerque via Paris til Marseille. Vi kommer ut i Middelhavet. Bort med alt tidspress. Bort med alt stress. Vi slipper å ofre Biscaya en eneste tanke til”.

    Ideen som ikke var luftet for første gang, falt nå i god jord. ”Vi tar frem syklene”, sa hun. ”Vi stikker ut og sjekker mulighetene”.

    Jeg pakker ut syklene, monterer dem. Så drar vi på sykkeltur i Dunkerque. Nå er det sykkel som gjelder.

Vi har hatt våre diskusjoner. Er bølgene høye som skyskrapere? Eller som kjellerboder? Er tjue knops vind kuling? Eller er det som jeg og Boufort vindsskala pedantisk påstår, at kuling, selv en liten kuling, først inntreffer ved tjueto? Noen av disse diskusjonene har jeg vunnet.

    Før vi forlot Zeebrugge hadde vi også en liten meningsutveksling. Bør vi gå ut i det hele tatt? Eller vente til i morgen, når det faktisk er meldt strålende sol og medvind?

    En ting var vi imidlertid enige om. Vi hadde det ingen som bebor en seilbåt bør ha, dårlig tid. Vi sto for døren til august, og den som skal krysse Biscaya, bør være i gang med det innen den femtende. Fra da og ut september er dette havstrekket mellom vest i Frankrike og nord i Spania på det nærmeste ufremkommelig. Vi hadde det travelt. Vi var milevis og dagevis unna å rekke frem i tide. Var det noe vi ikke ville, så var det å tilbringe vinteren i Den engelske kanal.

    Vi fyrte opp motoren, kneppet seildressen godt igjen, dro ut, heiste seil.

    ”Det blåser kuling”, sa hun. ”Bare i kastene”, sa jeg. Hun sa ingenting til det. Disse nyansene har vi vært gjennom før.

    Den sørlige Nordsjøen er et merkelig hav. Mellom kontinentet og England, en distanse på snaue sytti nautiske mil, er der knapt noe sted dypere enn i Frognerbadet på en regnværsdag. Når vinden blåser hoper sjøene seg opp. Når strømmen går i motsatt retning av din egen kurs med større fart enn din egen motor klarer å produsere, noe den gjør to ganger i døgnet, da skal du ha medvind og usedvanlig godt mot for å komme noen vei i det hele tatt.

    Vi hadde vinden med oss det første stykket. Det gikk rett og slett så det suste. Men det var fordi vi seilte mot vest, mot England. Vi skulle mot Frankrike. Mot sør. Før eller siden måtte vi legge om kursen.

    Vindmåleren tok kvelden under kulingbyge noen dager tidligere, så enhver gjetning på vindstyrke var tatt ut av det blå. Da vi ikke kunne utsette det lenger, og omsider la om kursen, mot Frankrike, fikk vi vinden rett mot oss. Det blåste så friskt at vi ikke kunne høre motoren, langt mindre merke noen effekt av den. Og nå, oppmuntret av den friske blesten, logget vindmåleren inn igjen. Den viste stiv kuling, riktignok bare i kastene, men likevel. Har du først fått stiv kuling, er sterk kuling bare et vindkast unna, og før du vet ordet av det har du en hel liten storm å hanskes med.

    I det samme fikk en spjærende lyd oss til å rett oppmerksomheten mot forseilet, hvor vinden nå ulte gjennom en flenge på størrelse med et brilleetui, en flenge som snart ville bli som en haikjeft mot et hvert tilløp til overmot, og til slutt ha revet hele seilet i to.

    ”Vi snur”, sa hun. Det var ikke noe spørsmål. Det var en konstatering av at dette var en dum avgjørelse og at det var jeg, kapteinen liksom, som hadde trumfet den igjennom, at dersom vi hadde gjort som vi burde gjort, altså fulgt hennes forslag, hun som faktisk hadde gransket værmelding og vindprognoser og husket dem på rams, og nemlig ventet en dag til, kunne vi ligget godt og varmt under dynen nå, i den gode og trygge nødhavnen i Zeebrugge. Da kunne vi fått en fin dag på havet i morgen i stedet for å kaste bort en dag på havet i dag.

    Det er det med nødhavner, at har du først kommet deg inn i en, er det pokker så vanskelig å komme ut igjen. Vi trenger en backup-plan.