”Men kanalferd gjennom heiiile Frankrike”, innvendte Vigdis på en sms, ”tar ikke det fryyyktelig lang tid?! Er ikke det sånn som det går an å gååå ved siden av?”

    Så dro vi ut fra den fine lille byen Portloise. Vi holdt stø kurs mot La Frette, da en kappganger i gul singlet strenet forbi oss inne på bredden. Det var da det virkelig gikk opp for meg at Vigdis kunne komme til å få rett, at dette kunne komme til å ta sin tid.

    Tilbake i Peronne, hvor vi var blitt værende hele seks dager i påvente av kart som skulle komme med ilpost, hilste vi på skipperen i ”Vaccabuc”. ”Good Morning”, sa han. Han hadde stukket hodet opp av luken og oppsynet hans tydet på at han håpet vi hadde opplysninger han behøvde for ferden videre til Dunkerque.

    ”Good morning”, sa jeg, og gjorde holdt ved båten hans.

    Han hadde gjort som oss, rigget ned og seilt kanalene. Han hadde brukt en måned fra Marseille hvor seilbåten hadde ligget i ti år. Nå var han på vei hjem til Nederland, til kona. Han fikk skutt inn at han også var på jakt etter et medisinsk laboratorium som kunne levere pillene han trengte mot blødersykdommen sin. Dessuten at han et sted langs ruten hadde fått elektrosjokk på grunn av et hjerte som ikke lenger levde opp til forventningene fra en kropp som ellers var i forbausende god stand. Han var kommet i den alderen da man nevner hvor gammel man er, om man da tar seg bra ut. Han var syttini, hadde gjort den samme turen den gang hjertet ikke fusket og kartene stemte med terrenget, og syntes ikke det var noe problem å håndtere en svær seilbåt alene gjennom slusene.

    Jeg tenkte, sannelig, man blir aldri for gammel til å seile, til å realisere drømmer, sykdommene blir aldri spektakulære nok til at man ikke likevel kan leve et liv ubundet av konvensjoner om hvordan en alderdom skal tilbringes. Men så dunket han knyttneven forsiktig på hjerteregionen, og sa: ”Dette er siste turen. Jeg er for gammel til dette nå”.

     Vi tok farvel. Han løste fortøyningene og satte kursen nordover. Jeg ruslet mot Lidl for å handle.

    Men dette er noen dager siden. I går morges forlot vi La-Frette-Sur-Seine, en vakker liten by i skråningen over denne elven som vikingene seilte for tusen år siden, som, langs elvepromenaden, hadde montre med reproduksjoner av bilder som var malt på stedet.

   

    Og i forgår kveld ankom vi Paris.

    Trafikken på Seinen ble striere jo nærmere vi kom sentrum. Fuglelivet mer sparsomt. Innen vi passerte Clichý var det ikke en trane igjen. Men måker og en og annen skarv har tilpasset seg bylivet. Og duer, naturligvis. De er jo skapt for byliv. Det hender jeg lurer på om det er metropolene som har tilpasset seg duene, og ikke omvendt. Det blåste kuling igjen. Flere av fattigskurene som er reist langs bredden holdt på drive bort med vinden.

    Vi tøffet forbi Eiffeltårnet og Champs Elysées, forbi Invalidedomen og Louvre. Og så, fortalte kartet meg, passerte vi under Pont Neuf. Og jeg tenkte på mor. Da mor og far var unge, mye yngre enn Lise og jeg er nå, bodde de to år i Paris. De studerte fransk og gassisk ved Sorbonne. Mor var ikke den som røpet sine romantiske sider for gudoghvermann, men noen år etter, da jeg var liten gutt på Madagaskar, kjørte vi rett som det var over en liten plankebro over elven Morondava. Den broen het Pont Neuf. Senere gikk det opp for meg at den ikke het noe som helst. Den var altfor unselig til å ha noe navn. Det var bare mor som kalte den Pont Neuf. Det var noe hun hadde funnet på. Enda noen år senere fortalte hun meg at hun hadde blitt så glad Pont Neuf da hun bodde i Paris. Hun var en ung jente fra landet som med ett, nesten uten foranledning, befant seg i hjertet av Europa. Ved denne broen som forbinder byen med Ilé de la Cité hvor Notre Dame er reist, hadde hun sett noe. Hun hadde tenkt eller følt noe her, og jeg gjetter på stemninger. Uansett hva det var, var det så fint det hun følte eller tenkte eller opplevde ved Pont Neuf, at hun hadde tatt det med seg til Madagaskar, og dette gjenkalte hun i minnet når hun og far krysset den lille plankebroen over Morondava, en plankebro som ble tatt av strømmen hver gang regntiden satte inn, og som ble reist igjen når tørken kom og man nesten ikke behøvde den lenger.