Det er søndag, 21. oktober. Vi ligger til kai i Port St. Louis. Det har vi gjort i snart tre uker. Masten er reist igjen. Vi er seilklare, men først skal vi en tur til Marseille og plukke opp Franz. Han har spart sin norske sommerferie til langt ut på vinteren for å ta den sammen med oss i Middelhavet.

    Selv om vi i blant feies sidelengs nedover  brygga av alt fra Rhònedalens kjølige Mistral,  Toulouse-deltaets buldrende Tramontane, den hete, røde Sirocco fra Sahara, og andre mer navnløse og uforutsigbare vinder som uten forvarsel blåser seg opp her i Gulf De Lion og river bladene av trærne og skremmer båtfolk til å skalke lukene, er det stadig ikke mer enn en vennlig tidlighøst her i det nordlige Middelhavet.

    Etter at bedrøvelsen over ikke å kunne innfri drømmen om å seile til Karibia gikk over, ser vi med forventning frem til – nå med Franz på mannskapslisten - å seile kysten ned mot Barcelona. En foreløpig plan er å krysse over til Balearene, hvor vi tilbringer vinteren på Formentera, den minste og mest unnselige øya i arkipelet.

    Men nå vet vi jo at planer endres i takt med væromslaget, så alt er åpent.

    Innen vi seiler videre, har vi vært her i tre uker.

    Port St. Louis er et søvnig sted som ikke brisker seg med severdigheter. Men Arles er like i nærheten, og sist helg besøkte vi gode venner på gjennomreise, i Bandol vest i Provence, en liten togreise unna. Møtet med dem, Gine og Stein, på et hotell hvis senger riktignok ikke kan måle seg med køya vår men som til gjengjeld var mye bredere, og på toppen av det hele vartet opp med en noe mer variert frokostmeny enn vår sedvanlige skipskost, var det rene ferie. Å feriere med dem er bortimot det hyggeligste man kan forestille seg.

    Men nå er de reist hjem igjen. De er klare for andre reiser. Vi er klare for å dra ut på havet.         

    Port St. Louis legger vi bak oss på onsdag, antagelig for aldri mer å vende tilbake.

   

”Det er viktig å ha drømmer”, sa min beste venn den gang for fjorten år siden, da jeg fortalte at L og jeg planla å selge huset, flytte i båt, og så legge ut på en lang reise. Jeg forsto at han ikke trodde et sekund på at drømmen ville bli realisert. Jeg forsto også at, ved å bli hjemme og dyrke drømmen i stedet for å sette den ut i livet, ville fantasien forbli en poetisk erstatning for en prosaisk virkelighet.

Man oversvømmes av gode reisetips, men få snakker om hvorfor man bør reise. Charles Baudelaire, som allerede på Mauritius avbrøt sin drømmereise til India fordi sjølivet ble for monotont måned etter måned, og dessuten kunne opptre med storm, og dro tilbake til Paris, skrev: ”På meg virker det alltid som om jeg ville hatt det bedre der hvor jeg ikke er, og dette spørsmål om forflytning er noe jeg alltid overveier i min sjel”.

Dette ønsket om å komme vekk, tok ham, bortsett fra den avbrutte turen halvveis til India, sjelden lenger enn til Gare du Nord eller til en kai langs Seinen, hvor han ble sittende og fantasere: ”Vogn, ta meg med! Skip, lur meg ut på havets bårer!”

Baudelaire ville vekk, vekk herfra. Det var hans mål

L og jeg reiser for å se hva reisen gjør med oss.

Waypointet var Karibia. Norge Karibia Norge er en rundtur det er fullt mulig å gjøre på et år, om alt klaffer.

Fremdeles på Skagen nord i Danmark var vi tidlig ute. Så satte sønnavinden inn i Det baltiske hav. Da vi kom ut igjen i Nordsjøen blåste det stiv vestlig kuling, fra Cuxhaven i Tyskland, via Den Helder i Nederland og Zeebrugge i Belgia, til Dunkerque i Frankrike. Det ville bli umulig å rekke å krysse Biscaya før høststormene der gjorde ethvert havkryss til et dumdristig foretak.

Vi rigget ned, og løste pass for De franske vannveiene.

Da vi var et stykke nede i Frankrike, demret det for oss at den måneden vi hadde satt av til å seile kanalene og ut i Middelhavet for å nå ut i Atlanteren den veien, var altfor kort tid. Vi kunne alltids når frem til Kapp Verde, krysse havet og komme frem til drømmenes mål, men da så sent at tiden i Karibia ble så knapp at vi måtte forte oss hjem igjen. Og nå har vi fortet oss siden vi seilte ut av Skagen havn

Målet var blitt å komme frem.

For et par uker siden tilbrakte vi flere netter i Lyon, en by vi ikke hadde snev av forventinger til, en by hvor vi til nød kunne bli en dag ekstra for å skaffe oss adekvat nautisk lektyre. Men byen var fantastisk. Ikke at den avslørte sine hemmeligheter for oss, men vi ante at den hadde noen. Vi ble der lenge nok til å feire trettito års bryllupsdag, og da vi dro videre, hadde vi bestemt oss for ikke å redusere hver eneste havn til en transitthall. Ikke at vi stopper opp og snuser inn atmosfæren hvert sted vi fortøyer for natten. Vi stanser opp ved oss selv, L og meg om bord i en båt, L og meg på vei nedover Rhónen, en elv som på grunn av et regnskyll tre dager tilbake har faretruende høy vannføring og farlig sterk strøm, L og meg uten motoren i gang for andre dag på rad i en gjestehavn i en bakevje av en landsby, uten annen gyldig grunn enn at vi er i ferd med oppdage oss selv som reisende.

Men hva har vi fått lest på reisen? For det er noe man tror, at man skal få lest så mye.

En del, i hvert fall. Men vi har ikke fått lest stort. For det meste har vi vært underveis, stirret storøyd på gamle byer som står på Unescos Verdensarvliste, der vi glir sakte forbi dem. Når solen skinner og vi er langt fra folk, har vi nesten følelsen av å være på ferie. Vi kikker på fuglene som lever langs Rhónen, hvor vi er nå. Skarv, svaner, traner. En og annen måke, nå som vi nærmer oss havet igjen.

Jeg liker tranen. Høy, grå, majestetisk, i koksgrå smoking og med hvit vannkjemmet sveis. En sort maske som snarere enn å gi et skummelt inntrykk, fremhever dens aristokratiske aner og lar dens identitet forbli en hemmelighet. Den er alltid alene.

Står der fem stykker på et jorde, noe det sjelden gjør, beholder de alltid en sikkerhetssone på femti meter mellom seg. Blant fugler er det den jeg liker best.

Den står der i toppen av et dødt tre som reiser seg opp av det grønne buskaset langs bredden, løfter en fot men er ellers ubevegelig. Øyet, det som er vendt mot oss, stirrer mot et punkt skjult for alle andre enn den selv. Det er som om den funderer på noe som er hinsides andre fuglers fatteevne, og jeg tenker på den som mer sofistikert enn dem. Mer avansert, mer intelligent, kanskje også mer emosjonelt begavet. Men det er før den blir vár motorduren. Den skotter mot båten, setter foten ned igjen, brer de svære vingene ut, letter, åpner nebbet og slipper ut et skrik som har gjenlydt uendret siden flygeøglenes tid, som for å spotte mitt forsøk på å menneskeliggjøre den, mine bestrebelser på å løfte den opp av instinktenes rike.

Men altså vi leser ikke stort. Nå kvelden kommer, noe den gjør så fort solen går ned, stuper vi til køys og blir der til solen står opp igjen.

Men noe får vi da lest. Simon Winchesters ”Atlanterhavet”. Fernando Pessoas dikt. Karl Ove Knausgårds „Min kamp 6“, hvor jeg får en påminnelse om at den genuine reisende, er en reisende som alltid lever i spenning for hva som åpenbarer seg bak neste sving. Og noen bøker til. For det meste kartbøker.

Vi er ennå langt unna å være utlært i kunsten å reise, men vi gjør fremskritt.

I det nittiførste fragment som er bevart av Heraklit heter det, at man ikke kan stige ned i den samme elv to ganger, så når jeg skriver at vi er på Rhónen, er det knapt en halv sannhet i det. Alt rundt oss er i en evig fornyelsesprosess. I endring. Og når vi tenker på dette, øker spenningen med hva som vil åpenbare seg bak neste sving.

For en uke siden seilte vi inn til Tournus. Det er gått tjueen år siden sist vi var der. Da var guttene med. Til tross for hva jeg nettopp sa om at alt er i en evig fornyelsesprosess, var så vidt vi kunne se var ingenting forandret siden den gang. Mye var ikke engang forandret siden tusentallet, da katedralen ble påbegynt.

Den var åpen og vi gikk inn.

Vi kom inn i et stort rom løftet og holdt oppe av søyler. Det var på det nærmeste tømt for pynt og rikdommer. Det var bare dette rommet. Lyset som falt inn gjennom vinduene høyt oppe på veggen og skåret i skiver av søylene. L tente et lys til en pris av en euro, som gikk til menighetsarbeid, og jeg tenkte: Kanskje hun tenner det for meg denne gangen. Det tenkte jeg også da hun tente lys i katedralen i Peronne. Det var der jeg – ikke lite overrasket – ble oppmerksom på at mitt sinne mot Kirken var borte. Vi sto utenfor katedralen. Overalt hvor vi hadde gått for å nå frem til det store torget som grenset inn mot den, var det minnesmerker over falne for fedrelandet. Først en rekke navn på unge menn og gutter som døde mellom 1914 og 1918, så en rekke navn på gutter og menn som døde mellom 1940 og 1945, til slutt navnene til noen få som døde i de imperialistiske krigene, først i Indokina, så i Nordafrika. De skal minnes, de og.

Vi ble stående litt utenfor katedralen og jeg kjente en stor glede over at to kriger ikke hadde klart å legge den i grus.

”Bra den ikke ble bombet” slapp det ut av meg.

”Tenker du på hva den har betydd for folk i krisetider?”.

”Ikke egentlig”, sa jeg.

Jeg var bare glad den ikke var bombet, og det var litt forvirrende, tatt i betraktning av hva jeg har sagt om kirken den siste tiden. Det var i Hellas for fire år siden den første forstyrrende tanke brøt inn i mitt sinne mot Kirken. Dette sinnet fant næring i veldokumenterte konspirasjoner, maktmisbruk, intriger, løgner, følelsesmessige overgrep og manipulasjoner. Sikkert også noe privat. Vi sto på toppen av Horaen på Serifos, utenfor et lite hvitkalket kirkebygg. Døren sto åpen. Rommet var møblert med åtte stoler, et lite alter snekret i hop av en ydmyk tjener, et falmet ikon uten noen som helst salgsverdi. Heller ikke da lot jeg anledningen gå fra meg til å utbre meg om kirkens, og i særdeleshet den katolske kirkens, rikdommer.

”Dette er ikke en rik kirke”, hørte jeg min svoger Petter si.

Og det selvfølgelige, at en kirke også kan være et rom for enkeltmenneskets lengsel mot noe uforklarlig og stort, slo meg, som om det var en åpenbaring, og ikke allmennkunnskap.

Det var i Peronne L tente sitt første lys, og det var der jeg første gang tenkte at hun kanskje tente det for meg. Siden har vi vært innom kirken i hver eneste by vi har ankret opp i. I Notre Dame i Paris, vakre, overdådige, uimotsigelige Notre Dame. I Nemours, hvor noen har skåret ut en bit av et maleri, og stjålet med seg, hvilket ikke har ført til at rammen med det skamferte maleriet er blitt fjernet. Det henger stadig på veggen, kanskje som en påminnelse om menneskets grådighet, kanskje som en påminnelse om at menneskets lengsel i blant ikke kjenner grenser. I Lyon, byen som de fleste kjører forbi, enten på vei opp i fjellene for å stå på ski, eller på vei ned til havet for å bade. I Montargis. Rogny. Belleville. L har tent sitt lys.