”Det er viktig å ha drømmer”, sa min beste venn den gang for fjorten år siden, da jeg fortalte at L og jeg planla å selge huset, flytte i båt, og så legge ut på en lang reise. Jeg forsto at han ikke trodde et sekund på at drømmen ville bli realisert. Jeg forsto også at, ved å bli hjemme og dyrke drømmen i stedet for å sette den ut i livet, ville fantasien forbli en poetisk erstatning for en prosaisk virkelighet.

Man oversvømmes av gode reisetips, men få snakker om hvorfor man bør reise. Charles Baudelaire, som allerede på Mauritius avbrøt sin drømmereise til India fordi sjølivet ble for monotont måned etter måned, og dessuten kunne opptre med storm, og dro tilbake til Paris, skrev: ”På meg virker det alltid som om jeg ville hatt det bedre der hvor jeg ikke er, og dette spørsmål om forflytning er noe jeg alltid overveier i min sjel”.

Dette ønsket om å komme vekk, tok ham, bortsett fra den avbrutte turen halvveis til India, sjelden lenger enn til Gare du Nord eller til en kai langs Seinen, hvor han ble sittende og fantasere: ”Vogn, ta meg med! Skip, lur meg ut på havets bårer!”

Baudelaire ville vekk, vekk herfra. Det var hans mål

L og jeg reiser for å se hva reisen gjør med oss.

Waypointet var Karibia. Norge Karibia Norge er en rundtur det er fullt mulig å gjøre på et år, om alt klaffer.

Fremdeles på Skagen nord i Danmark var vi tidlig ute. Så satte sønnavinden inn i Det baltiske hav. Da vi kom ut igjen i Nordsjøen blåste det stiv vestlig kuling, fra Cuxhaven i Tyskland, via Den Helder i Nederland og Zeebrugge i Belgia, til Dunkerque i Frankrike. Det ville bli umulig å rekke å krysse Biscaya før høststormene der gjorde ethvert havkryss til et dumdristig foretak.

Vi rigget ned, og løste pass for De franske vannveiene.

Da vi var et stykke nede i Frankrike, demret det for oss at den måneden vi hadde satt av til å seile kanalene og ut i Middelhavet for å nå ut i Atlanteren den veien, var altfor kort tid. Vi kunne alltids når frem til Kapp Verde, krysse havet og komme frem til drømmenes mål, men da så sent at tiden i Karibia ble så knapp at vi måtte forte oss hjem igjen. Og nå har vi fortet oss siden vi seilte ut av Skagen havn

Målet var blitt å komme frem.

For et par uker siden tilbrakte vi flere netter i Lyon, en by vi ikke hadde snev av forventinger til, en by hvor vi til nød kunne bli en dag ekstra for å skaffe oss adekvat nautisk lektyre. Men byen var fantastisk. Ikke at den avslørte sine hemmeligheter for oss, men vi ante at den hadde noen. Vi ble der lenge nok til å feire trettito års bryllupsdag, og da vi dro videre, hadde vi bestemt oss for ikke å redusere hver eneste havn til en transitthall. Ikke at vi stopper opp og snuser inn atmosfæren hvert sted vi fortøyer for natten. Vi stanser opp ved oss selv, L og meg om bord i en båt, L og meg på vei nedover Rhónen, en elv som på grunn av et regnskyll tre dager tilbake har faretruende høy vannføring og farlig sterk strøm, L og meg uten motoren i gang for andre dag på rad i en gjestehavn i en bakevje av en landsby, uten annen gyldig grunn enn at vi er i ferd med oppdage oss selv som reisende.