Så er vi hjemme. Det vi si, fremme. Etter Barcelona fortsatte vi i dagsetapper på atten til førtitre nautiske mil langs kysten av Spania. Verdt å nevne er den lille byen Oropesa, godt i skjul bak vinterstengte hoteller og leilighetskompleks.   

    Disse gigantiske spøkelseshusene er alt du ser fra sjøsiden, de, og en og annen middelalderborg. Men Oropesa var ikke vinterstengt. Den pustet bare ut etter at den siste sommerturisten var reist. Nå mannet den seg opp til å ta i mot julegjestene, og i mens lot den livet gå sin vante gang med en espresso i hånda og et slag domino, slik den har gjort på fortauskafeene her i århundrer.

    Vårt siste stopp på fastlandet, var i Denia. Her på spissen av Cabo de la Nao på Costa Blanca-kysten, ventet vi på høvelig vind før vi la ut på havet. Vinden kom lillejulaften, og klokken tre om natten løste vi fortøyningene og la kursen rett øst. Vinden sto inn fra sør i et jevnt drag på åtte til tretten knop, og sendte oss avgårde med nydelig seilføring gjennom stjernenatten. Ja, for stjernene var så nær at du nesten kunne ta på dem, morilden skvatt rundt baugen og sendte hele skybrudd av lys opp fra sjøen, også. Og uten forvarsel styrtet en sverm med stjerner gjennom galaksen, like ute på styrbord side, også den så nær at du kunne kjenne røyklukten gjennom de milliarder av år som har gått fra den kosmiske brannen ble antent, til lyset fra den nådde oss om bord i Breeze.

    Vi fløy gjennom et teppe av levende lys, og langsomt, ettersom vi seilte av sted, bleknet både stjernene over og stjernene under oss. Det lysnet av dag. Skillet mellom himmel og hav trådte klart frem i horisonten.

    Så skyet det over. Horisonten forsvant i tåken, demringen ble utsatt med to timer. Vi revet forseilet og fortsatte innover i mørket.

    Men morgenen lar seg ikke utsette i det uendelige, og med den kommer uvegerlig dagslyset tilbake.

    Vi holdt stø kurs, og da det var seksten mil igjen, skimtet vi land. Det var Ibiza. Dit skulle vi ikke. Med ytterligere fire nautiske mil bak oss, skimtet vi land igjen.

    Tolv timer etter at vi forlot fastlandet, var vi fremme. Vi hadde nådd Formentera, den minste øya i Balearene. Vi bor jo i denne båten. Vi er hjemme. Vi brukte sju måneder på å nå frem, og det gjorde vi på lille julaften.

   

    Formentera er en liten øy. Jeg var her første gangen i 1978, fant den rent tilfeldig. Da som nå, er ikke dette et sted som er på alles lepper. Jeg var spent på om mye var forandret, om den, som storebror Ibiza, har falt for fristelsen til å gjøre rave-parties til varemerke, om den som Oropesa og så mange andre inne på fastlandet, har falt for fristelsen til å kvele det som er av natur i betongkomplekser som vokser lukt inn i himmelen, og står tomme halve året. Men nei. Riktignok er befolkningen nesten doblet siden sist, men de ser alle ut til å ta seg godt av øya si. Om ikke alt er som før, er alt like vakkert. Byen San Francisco Javier to kilometer unna havnen, er bilfri, ingen høyhus har skutt opp av jorden, ikke en colaboks ligger på gaten, og midt på torget troner kirken.

    Etter Romerrikets fall ble Formentera stadig raidet av barbarer, skandinaver, sarasenere, maurere. Til slutt ga simpelthen folk opp å bo her. De vendte ikke tilbake før på 1600-tallet, og når de først bygget en kirke, bygget de den som festning og bestykket den likegodt med to kanoner.

    Nå er det julaften. L og jeg skal til messe i den kirken. Vi setter oss helt bakerst. Vi er ikke mange fremmøtte, men presten leser både Fadervår, Trosbekjennelsen og Juleevangeliet så vakkert at vi gjenkjenner alt, selv om vi ikke skjønner et ord. Etterpå synger vi julesanger. Tre nonner er forsangere, også de med så nydelige stemmer, at hvert ord de synger får troverdighet. Så skal vi spise julemiddag på Hotel es Mares like ved. Så skal vi sykle hjem til båten, som ligger fortøyd i La Savina, og ta kveld.

O’boy, Barcelona har absolutt alt! Kultur. Ukultur. Alt. Vi ankret opp i Port Vell, midtveis mellom Barceloneta strand og Ramblaen, hovedgaten som strekker seg fra monumentet over Kristoffer Columbus til Hard Rock Cafe, oppe på Plaza Catalunia. Vi løste pass til byens severdigheter og gjorde et seriøst forsøk på å puste inn atmosfæren som fostret Pablo Picasso, Joan Miró, Antoni Tápies, og ikke minst Antoni Gaudí, arkitekten hvis forunderlige, store verk, den enestående katedralen La Sagrada Familia, ble påbegynt på tjuetallet og ikke er ferdigbygget ennå.   

    Men byen er for overveldende til å ta inn over seg i løpet av et enkelt liv, for ikke å snakke om et opphold på tre uker, som i feriemålestokk er lang tid, men altså ikke nok tid.

     Her har myndighetene latt kunstnere og andre i kreative yrker få lov å gå amok på statens bekostning. Resultatet er blitt en by der selv fattigslige boligkompleks har fasader med kunstferdige relieffer. Her er skulpturer, malerier og mosaikk overalt. Og altså arkitektur. Du føler det som om byen favner hele Spanias historie

    For folk som besøker Barcelona for en kortere periode, blir det Ramblaen som blir den mest besøkte gaten. Den er Montmartre, Karl Johan og Stureplan på en gang, og alle sammen i rushtid og på nasjonaldag.

    Her sitter gatekunstnere, tiggere, dopdealere, gamblere, side om side med turister med åpen munn og en lokalbefolkning på julehandel. Det var på Ramblaen jeg ble vitne til en, trodde jeg, usedvanlig lite fingernem gambler. Han hadde et brett med tre små esker på. Inni en av dem lå en terning som han flyttet rundt mellom eskene, og akkurat da jeg passerte tapte han en svær sum til en dame som slett ikke så ut som om hun spilte på hester til daglig.

    «Det der kan jeg og», sa jeg.

    «Har du aldri sett en amerikansk gangsterfilm», sa Franz, noe som må ha blitt borte i adrenalinrushet, nå ved utsikten til lett tjente penger.

    «Show me your money”, sa gambleren.

    Jeg tok frem et par euro.

    «Papermoney», sa gambleren.

    Jeg tok frem papirpenger. Det suste i ørene. Han flyttet rundt på terningen. Jeg fulgte den med blikket. Visste hele tiden hvor den var. Så stanset han. Jeg trodde fremdeles jeg hadde peiling, men et eller annet forstyrret meg. Så hadde jeg tapt.

    En vennlig sjel ved siden av meg ville hjelpe meg å vinne pengene tilbake, men skjønte at jeg ikke kom til å legge inn den samme innsatsen som sist, og bare for å knuse gambleren, tilbød han seg å dele. Han tok frem papirpenger. Jeg var i ferd med å åpne lommeboken, jeg og, da jeg kjente en hånd på skulderen. Det var Franz igjen, og han sa, «gjennomskuer du ikke opplegget. De er sammen om det alle sammen. Hu dama som du så tape, også. Den eneste som har tapt her, er du».

     Gambling som dette er ulovlig i Spania, og da fyren med terningene skjønte at her ikke var mer å hente, pakket han sammen, og forsvant. De andre forsvant sammen med han.

    «Jeg fatter ikke at du ga ham tjue Euro», sa Franz.

    Tjue Euro, tenkte jeg lettet. Heldigvis fikk ikke sønnen min med seg at jeg spilte bort femti Euro. Og jeg som ikke liker spill en gang. Det er noe jeg har etter mor. Hun næret en kraftig aversjon mot spill. Det fører bare med seg drukkenskap, banning og dystre tanker, sa hun. Nå skjønner jeg hva hun mente.