Så er vi hjemme. Det vi si, fremme. Etter Barcelona fortsatte vi i dagsetapper på atten til førtitre nautiske mil langs kysten av Spania. Verdt å nevne er den lille byen Oropesa, godt i skjul bak vinterstengte hoteller og leilighetskompleks.   

    Disse gigantiske spøkelseshusene er alt du ser fra sjøsiden, de, og en og annen middelalderborg. Men Oropesa var ikke vinterstengt. Den pustet bare ut etter at den siste sommerturisten var reist. Nå mannet den seg opp til å ta i mot julegjestene, og i mens lot den livet gå sin vante gang med en espresso i hånda og et slag domino, slik den har gjort på fortauskafeene her i århundrer.

    Vårt siste stopp på fastlandet, var i Denia. Her på spissen av Cabo de la Nao på Costa Blanca-kysten, ventet vi på høvelig vind før vi la ut på havet. Vinden kom lillejulaften, og klokken tre om natten løste vi fortøyningene og la kursen rett øst. Vinden sto inn fra sør i et jevnt drag på åtte til tretten knop, og sendte oss avgårde med nydelig seilføring gjennom stjernenatten. Ja, for stjernene var så nær at du nesten kunne ta på dem, morilden skvatt rundt baugen og sendte hele skybrudd av lys opp fra sjøen, også. Og uten forvarsel styrtet en sverm med stjerner gjennom galaksen, like ute på styrbord side, også den så nær at du kunne kjenne røyklukten gjennom de milliarder av år som har gått fra den kosmiske brannen ble antent, til lyset fra den nådde oss om bord i Breeze.

    Vi fløy gjennom et teppe av levende lys, og langsomt, ettersom vi seilte av sted, bleknet både stjernene over og stjernene under oss. Det lysnet av dag. Skillet mellom himmel og hav trådte klart frem i horisonten.

    Så skyet det over. Horisonten forsvant i tåken, demringen ble utsatt med to timer. Vi revet forseilet og fortsatte innover i mørket.

    Men morgenen lar seg ikke utsette i det uendelige, og med den kommer uvegerlig dagslyset tilbake.

    Vi holdt stø kurs, og da det var seksten mil igjen, skimtet vi land. Det var Ibiza. Dit skulle vi ikke. Med ytterligere fire nautiske mil bak oss, skimtet vi land igjen.

    Tolv timer etter at vi forlot fastlandet, var vi fremme. Vi hadde nådd Formentera, den minste øya i Balearene. Vi bor jo i denne båten. Vi er hjemme. Vi brukte sju måneder på å nå frem, og det gjorde vi på lille julaften.

   

    Formentera er en liten øy. Jeg var her første gangen i 1978, fant den rent tilfeldig. Da som nå, er ikke dette et sted som er på alles lepper. Jeg var spent på om mye var forandret, om den, som storebror Ibiza, har falt for fristelsen til å gjøre rave-parties til varemerke, om den som Oropesa og så mange andre inne på fastlandet, har falt for fristelsen til å kvele det som er av natur i betongkomplekser som vokser lukt inn i himmelen, og står tomme halve året. Men nei. Riktignok er befolkningen nesten doblet siden sist, men de ser alle ut til å ta seg godt av øya si. Om ikke alt er som før, er alt like vakkert. Byen San Francisco Javier to kilometer unna havnen, er bilfri, ingen høyhus har skutt opp av jorden, ikke en colaboks ligger på gaten, og midt på torget troner kirken.

    Etter Romerrikets fall ble Formentera stadig raidet av barbarer, skandinaver, sarasenere, maurere. Til slutt ga simpelthen folk opp å bo her. De vendte ikke tilbake før på 1600-tallet, og når de først bygget en kirke, bygget de den som festning og bestykket den likegodt med to kanoner.

    Nå er det julaften. L og jeg skal til messe i den kirken. Vi setter oss helt bakerst. Vi er ikke mange fremmøtte, men presten leser både Fadervår, Trosbekjennelsen og Juleevangeliet så vakkert at vi gjenkjenner alt, selv om vi ikke skjønner et ord. Etterpå synger vi julesanger. Tre nonner er forsangere, også de med så nydelige stemmer, at hvert ord de synger får troverdighet. Så skal vi spise julemiddag på Hotel es Mares like ved. Så skal vi sykle hjem til båten, som ligger fortøyd i La Savina, og ta kveld.