Vi har seilt gjennom noen kanaler. Vi har skåret Tyskland på tvers, Frankrike på langs. Og nå, Skottland fra vest til øst. Mens tyskerne er kjent for sin effektivitet og franskmennene for sin arroganse, utmerket skottene seg med vennlighet. Slusevokterne som betjener Caledoniakanalen, gjør alt som står i deres makt for at seilturen gjennom Highlands innsjøer skal bli så trivelig som overhode mulig. Gjennom noe de kaller Neptune’s Staircase, en sluse i sju trappetrinn som løftet oss opp i åsen, kom inn Loch Lochy. Pilotguidenes omtale av Skottland er alle preget av ironi med hensyn til været. Fjellene er riktignok høye og majestetiske, men tilreisende får sjelden sett dem, enten fordi de er innhyllet i tåke eller skjult i høljende regn. Men vi seiler stadig med solen i ryggen, så vi får sett alt. Og her er vakkert.

    Etter Loch Lochy dro vi inn i Loch Oich, og videre til Fort Augustus ved innløpet til Loch Ness. Her ble vi natten over, før vi i går, 22. juli, seilte til Inverness, hvor vi er nå. Vi er omsider kommet frem til østkysten av Skottland. Nå skal vi sjekke været, konsultere vinden, og pønske ut en god strategi for den videre seilasen, hjem.

Og vi som hadde syntes Irland var et blivende sted! I Skottland, der kan de det å få folk til å føle seg hjemme!

    Fra Dublin seilte vi til Port Ellen vest i den skotske skjærgården. Her møtte vi igjen Torunn og Ola i seilbåten Noa Noa II, som vi har truffet sporadisk siden vi kom til Cascais i Portugal. Atter en gang gikk vi på pub, denne gangen for å sjekke lokal whisky. Jeg fant noen skikkelige hårete, med navn som det var umulig å uttale, og enda verre å huske. Derfra seilte vi, både med og mot strømmen, innover i fjordene, gjennom landskap som slett ikke var ulike våre hjemlige landskap. «Dette er som å seile i Romsdal, bare at fjellene der er litt høyere», eller, «dette var ikke ulikt Osterøy!»

    Tidevannet mellom Irland og Skottland er ikke å kimse av. Å seile her, innbefatter nitid gransking av tidevannstabeller. Får man tidevannet med seg, koster man avgårde i ni knop. Får man det mot seg, noe man gjør dersom distansen man skal tilbakelegge tar mer enn seks timer, blir man fort stående stille i et hav som syder og koker.

    Etter å ha hatt strømmen både med og mot oss, endte vi opp i Corpach. Her dro vi inn i Caledoniakanalen. Mer om det i neste akt.

Da vi ankom Cork sør i Irland, ble vi tatt i mot med åpne armer. Det skyldtes, sa de der, at vi kom med det fine været. Vi hadde det med oss, og irene viste sin takknemlighet ved en usedvanlig gjestfrihet og vennlighet. I Cork gikk vi på pub og drakk mørkt øl og hørte på irsk folkemusikk, før vi seilte videre østover. Vi stanset i Kilmore for natten, før vi dro nord til Arklow, og til Dublin, hvor vi gjorde en stans i påvente av nye kart. Vårt siste stoppested på den grønne øya, var i Bangor, utenfor Belfast. Overalt hvor vi kom var det så hyggelig å være, at vi hadde lyst til å slå oss ned. Men nei, nå må vi hjem, uansett hvor kjekt vi har det. Jeg kommer litt for sent på jobben.