”Jeg gikk rett på, jeg”, sa Kaj. Vi lå til brygga innerst på Vågen i Bergen. Jeg hadde ringt ham opp en time tidligere, i håp om at han hadde tid til å stikke innom. Vi har kjent hverandre siden 1978. Han var den viktigste forfatteren i det vi den gang på full fart over i Vannmannens tidsalder omtalte som det motkulturelle Norge. Ingenting av det jeg så langt i livet hadde lest traff min egen livsfølelse sånn som hans bøker gjorde. Kaj Skagens løst komponerte fragmenter og dikt rundt en tilværelse i et kleptopolis ga meg den første bekreftelsen på ikke å være alene i verden. Jeg flikket på mine upubliserte dikt, og skrev dessuten i smug på min første roman, og romanene han så langt hadde utgitt ble avgjørende for hvordan min til slutt ble. Ja, det i sånn grad at det nesten er en unnlatelsessynd å ikke nevne En lykkejegers bekjennelser og En elv under gaten som kilder til min egen Bronseengelen.

    På telefon spurte han, ”Hvordan vet jeg hvilken båt som er din? Det er festspill. Det ligger så mange båter der nå”.

    Jeg som sto på fordekket og fiklet med en fortøyning, skottet på alle lystbåtene som besøkte Bergen nå, disse lystige maidagene, for å se etter noe som kunne skille Breeze fra de andre. Omsider sa jeg, ”let etter den eneste som ser ut som om den mener alvor”.

    Og her var han. Han hadde gått rett på.

    Det er to måneder siden nå. Vi har seilt i tre. Vi har en båt, matt i fernissen og med jordslag på seilene, den lyser av selvtillit. Den er bygget for å seile havet og når den gjør det, føyer den seg etter vannets bevegelser, tilpasser seg havets bevegelser, blir, lik hver og en av de andre vanndråpene som sammen utgjør havet, selv som en dråpe og i fullstendig harmoni med dem. Den blir ett med bevegelsen. Og så blir den bevegelse. Den inkarnerer reisen i seg. Blir reisen. Er reisen.

    Og hvordan er det med oss, som bebor denne båten, disse tolv meterne fra baugspydet foran til vindroret bak, som tilbringer det meste av døgnet under åpen himmel mens vi glaner mot horisonten og øver oss i å bedømme avstander over et terreng uten holdepunkter? Har vi lært oss kunsten å reise ennå? Har vi lært oss at det ikke finnes noe sånt som en transportetappe, men at ethvert tilbakelagt strekk på havet uansett hvor utmattende, også er et tilbakelagt livsavsnitt, og at den er klok den som fikk til å fylle det med innhold? Er vi i ferd med å bli bevegelse? Er vi i ferd med å bli selve reisen?

    Vi er i Belgia. Den nederlandske kystvakten som plutselig durte opp på siden av oss i solskinnet i går, og høflig ba om å få komme om bord og sjekke papirer, foreslo Oostende, om vi måtte til havn i Belgia. Absolutt Ikke Zeebrugge, hvor til vi hadde lagt vårt waypoint. ”Der er det bare containere”, advarte de.

    Vel inne i belgisk farvann – sånt vet man umiddelbart i våre dager, Telenor nøler ikke en breddegrad med å sende ut tekstmelding med informasjon om endrede takster for bruk av mobilt nettverk i utlandet – valgte vi likevel Zeebrugge. Oostende, uansett hvor skreddersydd turistinformantenes brosjyrer, lå for langt unna etter 64 nautiske mil og en dagsetappe på fjorten timer, dels i vindstille, dels i motstrøm. Og snart så vi byens skyline reise seg av horisonten, en grå demning, reist som for å holde landmassen på plass, som for å hindre Belgia, allerede så beskjedent av format, i å renne ut i havet, som rester av et endetids skjelv.      

    Med solen som gikk ned over vindmølleparken vest havet bak oss og med den voldsomme hekken av et containerskip som for alt vi visste gikk på fjernstyring fra en annen dimensjon foran oss, kjentes det utenkelig at det skulle befinne seg levende mennesker innenfor denne Pushwagnerske skrekkvisjonen.

    Men nå er vi fremme. Det er morgen dagen etter. Jeg har snakket med to mennesker. Det ene ga meg en euro så jeg kunne plugge Breeze til elektrisitetsnettet. Det andre hadde lagt merke til oss da vi kom inn i gjestehavna i går kveld. Han tok flagget vårt for å være svensk, og ville bare nevne at båten var som skapt for langtur. Jeg takket. Skalv litt, noe han neppe la merke til, ved forpliktelsene fordret av båtens perfekte form, som nå ble påpekt, tenkte, denne båten, med sine jordslåtte seil og riper i lakken, sine dagbøker og loggbøker og romaner, sin mandolin, sekstant og lærebok i stjernenavigasjon, denne båten med sin sekk full av fillete sjøkart, som igjen er fulle av alt en sjøreisende trenger å vite for etter reisens slutt å komme trygt i havn, denne båten, Breeze, som frakter sitt lille mannskap med store drømmer, skrekkinngytende vyer og redsel for storm og høye bølger  og faktisk også, vind, omkring i verden, er idealet.

”Jeg er så usikker på hva jeg skal ha på meg”, sier hun. ”Svart? Eller Hvitt?” Hun stikker hodet ut gjennom luken. ”Jeg tror det blir sol”, sier hun. ”Det blir hvitt”.

    Hva vi skal ha på oss, er sjelden noe stort tema. Vi har flere lags seildress mot regn og blest i sjøen, og allværsjakke mot regn og blest i land, og temaene vi tar opp, er oftest variasjoner over hvorvidt det er trygt eller utrygt å seile her om natten. Det kjennes forbløffende avslappende å slutte seg til et plagg som står i stil med det gode været vi plutselig har for tredje dag på rad.

    Siden sist har vi seilt ned Lille Belt til Kiel. ”Ingenting å være redd for”, beroliget Tove og Frede, som tilbrakte sommeren i en skøyte oppe i Juelsminde, hvor de ventet på barnebarna. ”Lille Belt er rett dypt”. Flere plasser var dette lille havet opp til tretti meter dypt. Stort sett var det fire, fem meter dypt, og i kartet var det avmerket tett i tett med vrak. Men altså ingenting å være redd for.

    Fra Kiel krysset vi Tyskland gjennom Nord-Ostsee-kanal, stoppet i middelalderbyen Rendsburg, og snakket med seilere som fortalte om et sommervær så fatalt at de hadde måttet etterlate seilbåtens sin på grunn av motvind, og reist hjem med tog. Nå var de her for å hente den igjen. Nå hadde vinden snudd, og de fikk motvind på veien hjem, også.

    Ved kanalens utløp seilte vi til Cuxhaven, og etter Cuxhaven lå vi halvannet døgn i havet, før vi utvåket og trøtte snirklet oss inn mellom grunnene til Den Helder, i Nederland. Stadig like grunt. Stadig er kartet overstrødd av vrak.

    Vi har passert antikke seilskuter og postmoderne oljeplattformer. Vi har sett nyssgjerrige selunger dukke opp ved båten vår, bare for å dukke ned igjen, sett containerskipenes lys skinne fjernt i natten, og sett dem forsvinne i dimmen ved morgengry. Og nå ser jeg henne kledd i hvitt foran meg, og foran en dag med solskinn. Vi skal spise frokost. Så skal vi ut og kjøpe kart, herfra til Biscaya.

Og der kom Jørgen forbi. Ikke en mann vi kjente fra før, men han hadde observert oss slepe på digre kanner med diesel som vi forsøkte å kvitte oss med, og det var bare så tydelig at vi trengte hjelp. Denne dagen var ikke en dag som svarte til forventningene. Vi hadde riktignok vært i fin flyt. Været var tålig bra. Vi dro mot sør, som planen var, men så skjedde to ubehagelige ting omtrent samtidig. Det første var unevnelige kroppslige plager, som nå er nevnt og aldri vil bli nevnt igjen. Det neste var at motoren begynte å gå ujevnt.

    Motor? Hører jeg noen innvende. Men er ikke dere på seiltur?

    Joda, men som alle nå vet har sommeren her oppe i nord ikke slått helt til. Vinden har stått konstant fra sør, og det er ikke gunstig når man kommer fra nord, det kan alle forstå.

    Men altså, motoren. Vi skjønte såpass, at det var noe med dieseltilførselen. Kanskje et rusk? Kanskje vann? Kanskje det fryktede dieseldyret. Vi kom oss til land i Juelsminde, nede på Midt-Jylland, et vennlig lite sted med vennlige mennesker, og Jørgen var et av dem. Vi avtalte å møtes dagen etter. Klokken ti om morgenen var han på plass og klokken ti om kvelden startet motoren igjen, så fint som bare det. Da var drivstofftanken vasket, systemet blåst rent med trykkluft og filtre skiftet. Nå bruker jeg mekanikerord, som åtter-nøkkel og svensk-tang og dyse som om dette var et vokabular som lå naturlig for meg. Derfor, for balansens skyld, kommer her et dikt av landkrabben Fernando Pessoa. På et vis har det noe med saken å gjøre, det og:

langt vekke ser eg eit skip fare forbi på elva …

Det seglar likegyldig nedover Tejo,

men ikkje likegyldig fordi det ikkje bryr seg med meg,

og eg uttrykkjer ikkje fortviling over dette ...

Det er likegyldig fordi det er heilt utan meining

utanfor det isolerte faktumet båt

på veg nedover elva utan løyve frå metafysikken ...

Nedover elva til havet sin realitet.

Javisst, Tejo, den staselige elva som renner gjennom Lisboa. Men først: Havet sin realitet. En utfordring, men vi tar den. Og snart er vi nok i Portugal. Det kan ikke være så langt igjen nå.