”Jeg er så usikker på hva jeg skal ha på meg”, sier hun. ”Svart? Eller Hvitt?” Hun stikker hodet ut gjennom luken. ”Jeg tror det blir sol”, sier hun. ”Det blir hvitt”.

    Hva vi skal ha på oss, er sjelden noe stort tema. Vi har flere lags seildress mot regn og blest i sjøen, og allværsjakke mot regn og blest i land, og temaene vi tar opp, er oftest variasjoner over hvorvidt det er trygt eller utrygt å seile her om natten. Det kjennes forbløffende avslappende å slutte seg til et plagg som står i stil med det gode været vi plutselig har for tredje dag på rad.

    Siden sist har vi seilt ned Lille Belt til Kiel. ”Ingenting å være redd for”, beroliget Tove og Frede, som tilbrakte sommeren i en skøyte oppe i Juelsminde, hvor de ventet på barnebarna. ”Lille Belt er rett dypt”. Flere plasser var dette lille havet opp til tretti meter dypt. Stort sett var det fire, fem meter dypt, og i kartet var det avmerket tett i tett med vrak. Men altså ingenting å være redd for.

    Fra Kiel krysset vi Tyskland gjennom Nord-Ostsee-kanal, stoppet i middelalderbyen Rendsburg, og snakket med seilere som fortalte om et sommervær så fatalt at de hadde måttet etterlate seilbåtens sin på grunn av motvind, og reist hjem med tog. Nå var de her for å hente den igjen. Nå hadde vinden snudd, og de fikk motvind på veien hjem, også.

    Ved kanalens utløp seilte vi til Cuxhaven, og etter Cuxhaven lå vi halvannet døgn i havet, før vi utvåket og trøtte snirklet oss inn mellom grunnene til Den Helder, i Nederland. Stadig like grunt. Stadig er kartet overstrødd av vrak.

    Vi har passert antikke seilskuter og postmoderne oljeplattformer. Vi har sett nyssgjerrige selunger dukke opp ved båten vår, bare for å dukke ned igjen, sett containerskipenes lys skinne fjernt i natten, og sett dem forsvinne i dimmen ved morgengry. Og nå ser jeg henne kledd i hvitt foran meg, og foran en dag med solskinn. Vi skal spise frokost. Så skal vi ut og kjøpe kart, herfra til Biscaya.