”Jeg gikk rett på, jeg”, sa Kaj. Vi lå til brygga innerst på Vågen i Bergen. Jeg hadde ringt ham opp en time tidligere, i håp om at han hadde tid til å stikke innom. Vi har kjent hverandre siden 1978. Han var den viktigste forfatteren i det vi den gang på full fart over i Vannmannens tidsalder omtalte som det motkulturelle Norge. Ingenting av det jeg så langt i livet hadde lest traff min egen livsfølelse sånn som hans bøker gjorde. Kaj Skagens løst komponerte fragmenter og dikt rundt en tilværelse i et kleptopolis ga meg den første bekreftelsen på ikke å være alene i verden. Jeg flikket på mine upubliserte dikt, og skrev dessuten i smug på min første roman, og romanene han så langt hadde utgitt ble avgjørende for hvordan min til slutt ble. Ja, det i sånn grad at det nesten er en unnlatelsessynd å ikke nevne En lykkejegers bekjennelser og En elv under gaten som kilder til min egen Bronseengelen.

    På telefon spurte han, ”Hvordan vet jeg hvilken båt som er din? Det er festspill. Det ligger så mange båter der nå”.

    Jeg som sto på fordekket og fiklet med en fortøyning, skottet på alle lystbåtene som besøkte Bergen nå, disse lystige maidagene, for å se etter noe som kunne skille Breeze fra de andre. Omsider sa jeg, ”let etter den eneste som ser ut som om den mener alvor”.

    Og her var han. Han hadde gått rett på.

    Det er to måneder siden nå. Vi har seilt i tre. Vi har en båt, matt i fernissen og med jordslag på seilene, den lyser av selvtillit. Den er bygget for å seile havet og når den gjør det, føyer den seg etter vannets bevegelser, tilpasser seg havets bevegelser, blir, lik hver og en av de andre vanndråpene som sammen utgjør havet, selv som en dråpe og i fullstendig harmoni med dem. Den blir ett med bevegelsen. Og så blir den bevegelse. Den inkarnerer reisen i seg. Blir reisen. Er reisen.

    Og hvordan er det med oss, som bebor denne båten, disse tolv meterne fra baugspydet foran til vindroret bak, som tilbringer det meste av døgnet under åpen himmel mens vi glaner mot horisonten og øver oss i å bedømme avstander over et terreng uten holdepunkter? Har vi lært oss kunsten å reise ennå? Har vi lært oss at det ikke finnes noe sånt som en transportetappe, men at ethvert tilbakelagt strekk på havet uansett hvor utmattende, også er et tilbakelagt livsavsnitt, og at den er klok den som fikk til å fylle det med innhold? Er vi i ferd med å bli bevegelse? Er vi i ferd med å bli selve reisen?

    Vi er i Belgia. Den nederlandske kystvakten som plutselig durte opp på siden av oss i solskinnet i går, og høflig ba om å få komme om bord og sjekke papirer, foreslo Oostende, om vi måtte til havn i Belgia. Absolutt Ikke Zeebrugge, hvor til vi hadde lagt vårt waypoint. ”Der er det bare containere”, advarte de.

    Vel inne i belgisk farvann – sånt vet man umiddelbart i våre dager, Telenor nøler ikke en breddegrad med å sende ut tekstmelding med informasjon om endrede takster for bruk av mobilt nettverk i utlandet – valgte vi likevel Zeebrugge. Oostende, uansett hvor skreddersydd turistinformantenes brosjyrer, lå for langt unna etter 64 nautiske mil og en dagsetappe på fjorten timer, dels i vindstille, dels i motstrøm. Og snart så vi byens skyline reise seg av horisonten, en grå demning, reist som for å holde landmassen på plass, som for å hindre Belgia, allerede så beskjedent av format, i å renne ut i havet, som rester av et endetids skjelv.      

    Med solen som gikk ned over vindmølleparken vest havet bak oss og med den voldsomme hekken av et containerskip som for alt vi visste gikk på fjernstyring fra en annen dimensjon foran oss, kjentes det utenkelig at det skulle befinne seg levende mennesker innenfor denne Pushwagnerske skrekkvisjonen.

    Men nå er vi fremme. Det er morgen dagen etter. Jeg har snakket med to mennesker. Det ene ga meg en euro så jeg kunne plugge Breeze til elektrisitetsnettet. Det andre hadde lagt merke til oss da vi kom inn i gjestehavna i går kveld. Han tok flagget vårt for å være svensk, og ville bare nevne at båten var som skapt for langtur. Jeg takket. Skalv litt, noe han neppe la merke til, ved forpliktelsene fordret av båtens perfekte form, som nå ble påpekt, tenkte, denne båten, med sine jordslåtte seil og riper i lakken, sine dagbøker og loggbøker og romaner, sin mandolin, sekstant og lærebok i stjernenavigasjon, denne båten med sin sekk full av fillete sjøkart, som igjen er fulle av alt en sjøreisende trenger å vite for etter reisens slutt å komme trygt i havn, denne båten, Breeze, som frakter sitt lille mannskap med store drømmer, skrekkinngytende vyer og redsel for storm og høye bølger  og faktisk også, vind, omkring i verden, er idealet.