Og vi som hadde syntes Irland var et blivende sted! I Skottland, der kan de det å få folk til å føle seg hjemme!

    Fra Dublin seilte vi til Port Ellen vest i den skotske skjærgården. Her møtte vi igjen Torunn og Ola i seilbåten Noa Noa II, som vi har truffet sporadisk siden vi kom til Cascais i Portugal. Atter en gang gikk vi på pub, denne gangen for å sjekke lokal whisky. Jeg fant noen skikkelige hårete, med navn som det var umulig å uttale, og enda verre å huske. Derfra seilte vi, både med og mot strømmen, innover i fjordene, gjennom landskap som slett ikke var ulike våre hjemlige landskap. «Dette er som å seile i Romsdal, bare at fjellene der er litt høyere», eller, «dette var ikke ulikt Osterøy!»

    Tidevannet mellom Irland og Skottland er ikke å kimse av. Å seile her, innbefatter nitid gransking av tidevannstabeller. Får man tidevannet med seg, koster man avgårde i ni knop. Får man det mot seg, noe man gjør dersom distansen man skal tilbakelegge tar mer enn seks timer, blir man fort stående stille i et hav som syder og koker.

    Etter å ha hatt strømmen både med og mot oss, endte vi opp i Corpach. Her dro vi inn i Caledoniakanalen. Mer om det i neste akt.