Det er søndag, 21. oktober. Vi ligger til kai i Port St. Louis. Det har vi gjort i snart tre uker. Masten er reist igjen. Vi er seilklare, men først skal vi en tur til Marseille og plukke opp Franz. Han har spart sin norske sommerferie til langt ut på vinteren for å ta den sammen med oss i Middelhavet.

    Selv om vi i blant feies sidelengs nedover  brygga av alt fra Rhònedalens kjølige Mistral,  Toulouse-deltaets buldrende Tramontane, den hete, røde Sirocco fra Sahara, og andre mer navnløse og uforutsigbare vinder som uten forvarsel blåser seg opp her i Gulf De Lion og river bladene av trærne og skremmer båtfolk til å skalke lukene, er det stadig ikke mer enn en vennlig tidlighøst her i det nordlige Middelhavet.

    Etter at bedrøvelsen over ikke å kunne innfri drømmen om å seile til Karibia gikk over, ser vi med forventning frem til – nå med Franz på mannskapslisten - å seile kysten ned mot Barcelona. En foreløpig plan er å krysse over til Balearene, hvor vi tilbringer vinteren på Formentera, den minste og mest unnselige øya i arkipelet.

    Men nå vet vi jo at planer endres i takt med væromslaget, så alt er åpent.

    Innen vi seiler videre, har vi vært her i tre uker.

    Port St. Louis er et søvnig sted som ikke brisker seg med severdigheter. Men Arles er like i nærheten, og sist helg besøkte vi gode venner på gjennomreise, i Bandol vest i Provence, en liten togreise unna. Møtet med dem, Gine og Stein, på et hotell hvis senger riktignok ikke kan måle seg med køya vår men som til gjengjeld var mye bredere, og på toppen av det hele vartet opp med en noe mer variert frokostmeny enn vår sedvanlige skipskost, var det rene ferie. Å feriere med dem er bortimot det hyggeligste man kan forestille seg.

    Men nå er de reist hjem igjen. De er klare for andre reiser. Vi er klare for å dra ut på havet.         

    Port St. Louis legger vi bak oss på onsdag, antagelig for aldri mer å vende tilbake.