Men hva har vi fått lest på reisen? For det er noe man tror, at man skal få lest så mye.

En del, i hvert fall. Men vi har ikke fått lest stort. For det meste har vi vært underveis, stirret storøyd på gamle byer som står på Unescos Verdensarvliste, der vi glir sakte forbi dem. Når solen skinner og vi er langt fra folk, har vi nesten følelsen av å være på ferie. Vi kikker på fuglene som lever langs Rhónen, hvor vi er nå. Skarv, svaner, traner. En og annen måke, nå som vi nærmer oss havet igjen.

Jeg liker tranen. Høy, grå, majestetisk, i koksgrå smoking og med hvit vannkjemmet sveis. En sort maske som snarere enn å gi et skummelt inntrykk, fremhever dens aristokratiske aner og lar dens identitet forbli en hemmelighet. Den er alltid alene.

Står der fem stykker på et jorde, noe det sjelden gjør, beholder de alltid en sikkerhetssone på femti meter mellom seg. Blant fugler er det den jeg liker best.

Den står der i toppen av et dødt tre som reiser seg opp av det grønne buskaset langs bredden, løfter en fot men er ellers ubevegelig. Øyet, det som er vendt mot oss, stirrer mot et punkt skjult for alle andre enn den selv. Det er som om den funderer på noe som er hinsides andre fuglers fatteevne, og jeg tenker på den som mer sofistikert enn dem. Mer avansert, mer intelligent, kanskje også mer emosjonelt begavet. Men det er før den blir vár motorduren. Den skotter mot båten, setter foten ned igjen, brer de svære vingene ut, letter, åpner nebbet og slipper ut et skrik som har gjenlydt uendret siden flygeøglenes tid, som for å spotte mitt forsøk på å menneskeliggjøre den, mine bestrebelser på å løfte den opp av instinktenes rike.

Men altså vi leser ikke stort. Nå kvelden kommer, noe den gjør så fort solen går ned, stuper vi til køys og blir der til solen står opp igjen.

Men noe får vi da lest. Simon Winchesters ”Atlanterhavet”. Fernando Pessoas dikt. Karl Ove Knausgårds „Min kamp 6“, hvor jeg får en påminnelse om at den genuine reisende, er en reisende som alltid lever i spenning for hva som åpenbarer seg bak neste sving. Og noen bøker til. For det meste kartbøker.

Vi er ennå langt unna å være utlært i kunsten å reise, men vi gjør fremskritt.

I det nittiførste fragment som er bevart av Heraklit heter det, at man ikke kan stige ned i den samme elv to ganger, så når jeg skriver at vi er på Rhónen, er det knapt en halv sannhet i det. Alt rundt oss er i en evig fornyelsesprosess. I endring. Og når vi tenker på dette, øker spenningen med hva som vil åpenbare seg bak neste sving.

For en uke siden seilte vi inn til Tournus. Det er gått tjueen år siden sist vi var der. Da var guttene med. Til tross for hva jeg nettopp sa om at alt er i en evig fornyelsesprosess, var så vidt vi kunne se var ingenting forandret siden den gang. Mye var ikke engang forandret siden tusentallet, da katedralen ble påbegynt.

Den var åpen og vi gikk inn.

Vi kom inn i et stort rom løftet og holdt oppe av søyler. Det var på det nærmeste tømt for pynt og rikdommer. Det var bare dette rommet. Lyset som falt inn gjennom vinduene høyt oppe på veggen og skåret i skiver av søylene. L tente et lys til en pris av en euro, som gikk til menighetsarbeid, og jeg tenkte: Kanskje hun tenner det for meg denne gangen. Det tenkte jeg også da hun tente lys i katedralen i Peronne. Det var der jeg – ikke lite overrasket – ble oppmerksom på at mitt sinne mot Kirken var borte. Vi sto utenfor katedralen. Overalt hvor vi hadde gått for å nå frem til det store torget som grenset inn mot den, var det minnesmerker over falne for fedrelandet. Først en rekke navn på unge menn og gutter som døde mellom 1914 og 1918, så en rekke navn på gutter og menn som døde mellom 1940 og 1945, til slutt navnene til noen få som døde i de imperialistiske krigene, først i Indokina, så i Nordafrika. De skal minnes, de og.

Vi ble stående litt utenfor katedralen og jeg kjente en stor glede over at to kriger ikke hadde klart å legge den i grus.

”Bra den ikke ble bombet” slapp det ut av meg.

”Tenker du på hva den har betydd for folk i krisetider?”.

”Ikke egentlig”, sa jeg.

Jeg var bare glad den ikke var bombet, og det var litt forvirrende, tatt i betraktning av hva jeg har sagt om kirken den siste tiden. Det var i Hellas for fire år siden den første forstyrrende tanke brøt inn i mitt sinne mot Kirken. Dette sinnet fant næring i veldokumenterte konspirasjoner, maktmisbruk, intriger, løgner, følelsesmessige overgrep og manipulasjoner. Sikkert også noe privat. Vi sto på toppen av Horaen på Serifos, utenfor et lite hvitkalket kirkebygg. Døren sto åpen. Rommet var møblert med åtte stoler, et lite alter snekret i hop av en ydmyk tjener, et falmet ikon uten noen som helst salgsverdi. Heller ikke da lot jeg anledningen gå fra meg til å utbre meg om kirkens, og i særdeleshet den katolske kirkens, rikdommer.

”Dette er ikke en rik kirke”, hørte jeg min svoger Petter si.

Og det selvfølgelige, at en kirke også kan være et rom for enkeltmenneskets lengsel mot noe uforklarlig og stort, slo meg, som om det var en åpenbaring, og ikke allmennkunnskap.

Det var i Peronne L tente sitt første lys, og det var der jeg første gang tenkte at hun kanskje tente det for meg. Siden har vi vært innom kirken i hver eneste by vi har ankret opp i. I Notre Dame i Paris, vakre, overdådige, uimotsigelige Notre Dame. I Nemours, hvor noen har skåret ut en bit av et maleri, og stjålet med seg, hvilket ikke har ført til at rammen med det skamferte maleriet er blitt fjernet. Det henger stadig på veggen, kanskje som en påminnelse om menneskets grådighet, kanskje som en påminnelse om at menneskets lengsel i blant ikke kjenner grenser. I Lyon, byen som de fleste kjører forbi, enten på vei opp i fjellene for å stå på ski, eller på vei ned til havet for å bade. I Montargis. Rogny. Belleville. L har tent sitt lys.