Den dagen høsten kom til Paris, dro vi videre. Vi så Mona Lisa og resten av den italienske fløyen i Louvre, vi besøkte Pompidou-senteret og ruslet langs Seinens venstre bredd, vi tok metro til Pigalle, hvor vi traff Kim som mellomstoppet på vei til musikkfestival i Dordogne. Rett sørover, dro vi, hele tiden i retning av en sydlig sol og sydlig varme.

    Vi fløt gjennom Fountainbleaus gotiske skoger, drapert i eføy som de er. Hit pleide den amerikanske kunstnerkolonien dra på piknik den gang de oppholdt seg her i landet, på nittentjue- og trettitallet, hit, hvor byggeskikken nå, som da, er en forvirret blanding av sveitserstil og slott fra eventyrene.

    I Briare forserte vi et av Gustave Eifels spektakulære byggverk, en nesten sju hundre meter lang kanalbro som strekker seg over Loire-elven. I Fleury-sur-Loire parkerte vi på grunn for natten og ble skubbet løs neste morgen. Vi kjører gjennom hjertet av fransk bondeland , ikke ulikt et hvilket som helst grisgrendt strøk i Norge. Vin- og mais-bøndene tapper ned kanalen for å vanne avlingene sine, så det som i kartboken gir seg ut for å være dybder på hundre og åtti centimeter, er i virkeligheten hundre og seksti. Det hender vi sleper kjølen gjennom gjørme, og det å stå på grunn er noe man kan vende seg til.

    I Belleville er en gatestump oppkalt etter Jacques Prevert. Han som skrev et sånt artig dikt om den gang han ga seg til å følge etter en usedvanlig veldreid kvinne på gaten, for – når han kom nærmere – å oppdage at det var hans kone. Denne gaten går i rett linje fra supermarkedet hvor vi hamstret mat og diesel, til kanalen hvor vi lå for natten. Dersom den hadde fortsatt over kanalen og gjennom maisåkeren på den andre siden, ville den endt opp ved atomkraftverket en kilometer unna.

    Belleville var siste byen på lang tid som eide en minibank. ”Diz iz a veeery little village”, forklarte innehaveren av snackbaren i Beaulon når jeg spurte om det gikk an å betale med kort, men lot meg også skjønne at denne betalingsmåten er et utviklingsmessig sidespor, som dodofuglen og ISDN-linjen.

    Vi ”seiler” sørover med god fart. Det vil si, at vi forserer sju til tolv sluser og tilbakelegger tjue til tretti kilometer pr dag. Byene har sandens farge og folk ser ut til å ha god tid. Langs bredden vegeterer menn over hele laboratorier av fiskeutstyr og på en klappstol bak dem sitter damene deres med en pocketbok i fanget.

    Hele tiden har høsten ligget like i hælene på oss, og nå har den tatt oss igjen. Vi er i Digoin. Det er et kjølig drag i luften når vi står opp om morgenen, men straks solen viser seg på himmelen, er det glemt.