En eller annen har sagt at, noe jeg ofte siterer ham på, det er når du tror du holder på å havarere, at du må ha fotoapparatet klart. Det er ikke så lett å gjennomføre.

    Dagen etter at vi for andre gang forlot nødhavnen Zeebrugge, satt jeg i cockpit’en og sydde sammen forseilet. Vi har ingen bilder av det heller. Stemningen var laber og ingen fantaserte om å forevige den. Vi hadde seilt i to og en halv måned. Vi avanserte med museskritt. Vi trengte en backup-plan. Først og fremst trengte vi en ferie.

    Min venn Arnstein, som jeg seilte med fra Jomfruøyene i Karibia til St. John’s på New Foundland, en mann som fnyser av begrepet ”konservativ seiling”, og som etter eget utsagn ikke er blant de første som tar et rev, betrodde meg at han alltid hadde drømt om å seile gjennom kanalene i Frankrike, og da aller helst Canal du Midi. Jeg kunne ikke skjønne at noen kunne ønske å rigge ned seilbåten sin for å kjøre den langsomt for motor gjennom strøk som egner seg best for en biltur.

    Nå, derimot, slo det meg som en god ide. Vindprognosene for de neste fjorten dagene sier noe om at Biscaya for vår del ikke er aktuell innenfor vårt tidsskjema.

    ”Derimot”, sa jeg med en siste rest av kapteinsverdighet, ”kan vi ta ned masten og seile gjennom hele Frankrike via kanalene. Det er fullt mulig.”

    Vi har omsider fått heist det franske gjestflagget. Vi er i Dunkerque.

    ”Herfra kan vi tøffe nedover kanalene, gjennom gamle middelalderbyer, forbi vinslott og festninger fra riddertiden. Det går en vannvei”, sa jeg med tilkjempet entusiasme, ”fra Dunkerque via Paris til Marseille. Vi kommer ut i Middelhavet. Bort med alt tidspress. Bort med alt stress. Vi slipper å ofre Biscaya en eneste tanke til”.

    Ideen som ikke var luftet for første gang, falt nå i god jord. ”Vi tar frem syklene”, sa hun. ”Vi stikker ut og sjekker mulighetene”.

    Jeg pakker ut syklene, monterer dem. Så drar vi på sykkeltur i Dunkerque. Nå er det sykkel som gjelder.