Vi har hatt våre diskusjoner. Er bølgene høye som skyskrapere? Eller som kjellerboder? Er tjue knops vind kuling? Eller er det som jeg og Boufort vindsskala pedantisk påstår, at kuling, selv en liten kuling, først inntreffer ved tjueto? Noen av disse diskusjonene har jeg vunnet.

    Før vi forlot Zeebrugge hadde vi også en liten meningsutveksling. Bør vi gå ut i det hele tatt? Eller vente til i morgen, når det faktisk er meldt strålende sol og medvind?

    En ting var vi imidlertid enige om. Vi hadde det ingen som bebor en seilbåt bør ha, dårlig tid. Vi sto for døren til august, og den som skal krysse Biscaya, bør være i gang med det innen den femtende. Fra da og ut september er dette havstrekket mellom vest i Frankrike og nord i Spania på det nærmeste ufremkommelig. Vi hadde det travelt. Vi var milevis og dagevis unna å rekke frem i tide. Var det noe vi ikke ville, så var det å tilbringe vinteren i Den engelske kanal.

    Vi fyrte opp motoren, kneppet seildressen godt igjen, dro ut, heiste seil.

    ”Det blåser kuling”, sa hun. ”Bare i kastene”, sa jeg. Hun sa ingenting til det. Disse nyansene har vi vært gjennom før.

    Den sørlige Nordsjøen er et merkelig hav. Mellom kontinentet og England, en distanse på snaue sytti nautiske mil, er der knapt noe sted dypere enn i Frognerbadet på en regnværsdag. Når vinden blåser hoper sjøene seg opp. Når strømmen går i motsatt retning av din egen kurs med større fart enn din egen motor klarer å produsere, noe den gjør to ganger i døgnet, da skal du ha medvind og usedvanlig godt mot for å komme noen vei i det hele tatt.

    Vi hadde vinden med oss det første stykket. Det gikk rett og slett så det suste. Men det var fordi vi seilte mot vest, mot England. Vi skulle mot Frankrike. Mot sør. Før eller siden måtte vi legge om kursen.

    Vindmåleren tok kvelden under kulingbyge noen dager tidligere, så enhver gjetning på vindstyrke var tatt ut av det blå. Da vi ikke kunne utsette det lenger, og omsider la om kursen, mot Frankrike, fikk vi vinden rett mot oss. Det blåste så friskt at vi ikke kunne høre motoren, langt mindre merke noen effekt av den. Og nå, oppmuntret av den friske blesten, logget vindmåleren inn igjen. Den viste stiv kuling, riktignok bare i kastene, men likevel. Har du først fått stiv kuling, er sterk kuling bare et vindkast unna, og før du vet ordet av det har du en hel liten storm å hanskes med.

    I det samme fikk en spjærende lyd oss til å rett oppmerksomheten mot forseilet, hvor vinden nå ulte gjennom en flenge på størrelse med et brilleetui, en flenge som snart ville bli som en haikjeft mot et hvert tilløp til overmot, og til slutt ha revet hele seilet i to.

    ”Vi snur”, sa hun. Det var ikke noe spørsmål. Det var en konstatering av at dette var en dum avgjørelse og at det var jeg, kapteinen liksom, som hadde trumfet den igjennom, at dersom vi hadde gjort som vi burde gjort, altså fulgt hennes forslag, hun som faktisk hadde gransket værmelding og vindprognoser og husket dem på rams, og nemlig ventet en dag til, kunne vi ligget godt og varmt under dynen nå, i den gode og trygge nødhavnen i Zeebrugge. Da kunne vi fått en fin dag på havet i morgen i stedet for å kaste bort en dag på havet i dag.

    Det er det med nødhavner, at har du først kommet deg inn i en, er det pokker så vanskelig å komme ut igjen. Vi trenger en backup-plan.