Det ble ikke så at jeg sa noe om bussturen til Lugo i Galicia. Det har skjedd så mye i mellomtiden. Vi har blitt kjent med Mona Lisa & Tommy i stålbåten Brynhild fra Trollhãttan; med Pive & Oko i Andromeda fra Finnlands skjærgård, og ikke minst, med Torunn og Ola i Noa Noa II fra Stockholm. Sammen med disse lystseilerne – som i motsetning til besetninger vi har gitt fellesnavnet «tre menn i en båt», som stikker til havs uavhengig av langtidsvarselet, fordi de har noe de må rekke - har vi ligget tre uker i La Coruna og ventet på været.

    Vi har dradd på utflukter sammen og vi har gått på by’n sammen. Og hva har vi snakket om? Været. Vi har snakket om været. Vår er faring nå etter fjorten måneder drivende for vær og vind, er at man blir skikkelig sammensveiset av å snakke om været. Og om vinden.

    Og med alt dette snakket om været, der Mona Lisa kunne få seg til å lene seg temperamentsfullt frem over kafébordet og si noen alvorsord om sterk kuling, men møte motbør fra Ola som mente alt avhang av vindens retning, mens Pive satte tingene i sammenheng med å vise til at verken styrke eller retning må ses isolert fra bølgenes høyde, hvilke distanse de har tilbakelagt før de løfter båten, eventuelt sender den ned i den vindstille dalen mellom frådende skumskavler, med alt dette snakket om været har vi kommet ordentlig inn under huden på hverandre.

    «Vi e då på tur, fõr tusan!» sier Mona Lisa. «Vi e jo her fõr att kosa oss!» stemmer Tommy i. Vi andre nikker. Kunne ikke vært mer enige. Vi er godt voksent folk og har ingenting å bevise. Vi vil hjem igjen til barn og barnebarn. Noen av oss har nemlig barnebarn og vi andre gleder oss til å få det.

    Men nå, 1. juli, er værutsiktene slik at det ser ut til at vi kan seile i morgen. Tommy & og Mona Lisa skal sørover. «Vi får se hvor langt vi kommer», sier Mona Lisa. «Og hvor vi havner», sier Tommy.

    Vi andre, Breeze, Noa Noa II og Andromeda skal nordover. Til Cork, til Scilly Islands, Til Camaret. Vi får også se hvor vi havner. Alt avhenger av vindens styrke, retning. Og bølgene.

    Noa Noa II og Breeze enes om å stikke avgårde klokken ni neste dag. Da er værvinduet på sitt åpneste. Vinden, en firer på Boufort skala, kommer fra vest. Det blir sol, sies det.

    Og Andromeda?

    Pive, som er ubestridt kaptein om bord, hun smiler og lar huskyblikket flakke over kafébordet på Waikiki Bar, trekker på skuldrene og sier ut i luften mens hun leter etter de svenske ordene som dekker sjefsavgjørelsen: «Vi får se. Vi kommer när vi kommer».

    Det var sant. Mye kan skje.

 

    Men Lugo? En time med buss, og du kommer til en nydelig liten by innenfor en ringmur og et festningsverk som har stått uforandret siden Julius Cæsars tid.