Når bare værgudene er på din side, kan man bli skikkelig lyrisk av å være så tett på naturen. Samtidig, ved å skue ut over disse endeløse slettene av vann som i det ene øyeblikket ligger slett som et speil for snart å reise seg i truende fjell med skum drivende fra toppene, blir du bevisst på hvor sårbar du er, hvilken situasjon du har satt deg i, at det ikke finnes retrettmuligheter.

    Du håper at langtidsvarselet for en gangs skyld stemmer, at den nordvestlige vinden vil holde seg, at den varslede vindstille og sol vil inntreffe akkurat der det som oftest blåser med storms styrke, at det heslige været utenfor Irland skal ha løyet innen vi kommer frem.

    Denne gangen klafffet det, jeg ble lyrisk stemt, og siterer fra loggboken:

 

Logg 2. juli, kl 9.15: Overskyet. Forlot La Coruña sammen med Noa Noa II og Brynhild. En båt som akkurat kom inn fortalte om en meters høye bølger og 10 knops vind fra nordvest.

 

 Den første natten var drivende våt, sjøen urolig. Vi tok frivaktene i sovepose på dekk, for å være tilgjengelige på kort varsel. Vi seilte med to rev i seilet, og da neste dag opprant, var vi så slitne at vi fortsatte med revede seil. I loggen noterer jeg tåke. Store dønninger.

 

Logg 4. juli, kl 13.00: Fin natt med god, jevn vind, litt yr. Nettene er veldig fuktige. Sovet ganske bra. Stadig godt vær. Enkelte høye dønninger. Når solen bryter gjennom, ligger lyset som sølv på vannet. Rir vi øverst på bølgekammene, ser vi innover havet som innover et landskap med fjell og daler i uopphørlig skiftende formasjoner. Dette kan ikke sammenlignes med kanalfart.

Kl. 16.00 har vi seilt 255 nautiske mil. Jeg skriver: Den varslede vindstille. Vi går for motor igjen. Vi er halvveis til Cork i Irland, litt foran skjema. Hurra! Overskyet. L sover. Der våkner hun, tidsnok til å ta del i jubelen.

    Og kl 21.00: Strålende solnedgang. Delfiner. En hel flokk. Vi går noen grader vest for å styre klar av grunnene ved Little Sole Bank.

 

Logg 5. juli, kl 13.30: En telefon til Royal Cork Yacht Club, som, grunnlagt i 1720 er verdens eldste, forteller at der er klokken bare 12.30. Det gir oss en times forsprang på tidevannet som i denne delen av verden kan by på mytiske opplevelser. Damen på marinakontoret bekrefter Reeds Nautical Almanac, som hevder at yachtklubbens marina har «all weather and all tide access».

Kl. 16.00: Lå og duppet i solskinnet, uten motor en halv time. Prøvde fiskestanga, men neida. En due har vaglet seg på rekkevaieren. Den har fått mat og vann og nå gjør den som oss, sitter og glaner ut over det endeløse havet. Den har visst besluttet å slå følge helt til Irland. Kanskje den reiser jorden rundt på denne måten? Som en blindpassasjer. Som en omstreifer på et godstog fra stasjon til stasjon? Som en haiker?

    Vi har sånt å spekulere på, og det gjør vi helt til den plutselig folder ut vingene og flyr rett nord. Den virker veldig målbevisst.

 

6. juli, kl 13.16: Seks og en halv mil fra Irland skimter vi land.

 

Kl 15.30 seiler vi opp elven til Crosshaven, inn til verdens eldste seileklubb, forbi bebyggelsen. Så hører vi intens plystring inne fra land. Jeg skuer innover, og der oppe på havnepromenaden ser vi Torunn og Ola. De kom et halvt døgn før oss. Jeg vil be ham lære meg trikset med å seile så skarpt. Og å plystre på den måten.