Det ble ikke så at jeg sa noe om bussturen til Lugo i Galicia. Det har skjedd så mye i mellomtiden. Vi har blitt kjent med Mona Lisa & Tommy i stålbåten Brynhild fra Trollhãttan; med Pive & Oko i Andromeda fra Finnlands skjærgård, og ikke minst, med Torunn og Ola i Noa Noa II fra Stockholm. Sammen med disse lystseilerne – som i motsetning til besetninger vi har gitt fellesnavnet «tre menn i en båt», som stikker til havs uavhengig av langtidsvarselet, fordi de har noe de må rekke - har vi ligget tre uker i La Coruna og ventet på været.

    Vi har dradd på utflukter sammen og vi har gått på by’n sammen. Og hva har vi snakket om? Været. Vi har snakket om været. Vår er faring nå etter fjorten måneder drivende for vær og vind, er at man blir skikkelig sammensveiset av å snakke om været. Og om vinden.

    Og med alt dette snakket om været, der Mona Lisa kunne få seg til å lene seg temperamentsfullt frem over kafébordet og si noen alvorsord om sterk kuling, men møte motbør fra Ola som mente alt avhang av vindens retning, mens Pive satte tingene i sammenheng med å vise til at verken styrke eller retning må ses isolert fra bølgenes høyde, hvilke distanse de har tilbakelagt før de løfter båten, eventuelt sender den ned i den vindstille dalen mellom frådende skumskavler, med alt dette snakket om været har vi kommet ordentlig inn under huden på hverandre.

    «Vi e då på tur, fõr tusan!» sier Mona Lisa. «Vi e jo her fõr att kosa oss!» stemmer Tommy i. Vi andre nikker. Kunne ikke vært mer enige. Vi er godt voksent folk og har ingenting å bevise. Vi vil hjem igjen til barn og barnebarn. Noen av oss har nemlig barnebarn og vi andre gleder oss til å få det.

    Men nå, 1. juli, er værutsiktene slik at det ser ut til at vi kan seile i morgen. Tommy & og Mona Lisa skal sørover. «Vi får se hvor langt vi kommer», sier Mona Lisa. «Og hvor vi havner», sier Tommy.

    Vi andre, Breeze, Noa Noa II og Andromeda skal nordover. Til Cork, til Scilly Islands, Til Camaret. Vi får også se hvor vi havner. Alt avhenger av vindens styrke, retning. Og bølgene.

    Noa Noa II og Breeze enes om å stikke avgårde klokken ni neste dag. Da er værvinduet på sitt åpneste. Vinden, en firer på Boufort skala, kommer fra vest. Det blir sol, sies det.

    Og Andromeda?

    Pive, som er ubestridt kaptein om bord, hun smiler og lar huskyblikket flakke over kafébordet på Waikiki Bar, trekker på skuldrene og sier ut i luften mens hun leter etter de svenske ordene som dekker sjefsavgjørelsen: «Vi får se. Vi kommer när vi kommer».

    Det var sant. Mye kan skje.

 

    Men Lugo? En time med buss, og du kommer til en nydelig liten by innenfor en ringmur og et festningsverk som har stått uforandret siden Julius Cæsars tid.

I går natt kl. 0200, mandag 24. juni, var alt klart. Sammen med den svenske båten Noa Noa II skulle vi forlate La Coruna i Galicia, krysse Biscaya, og seile rett nord til Irland, en tur på 500 nautiske mil og fem døgn. Fire timer før avreise kommer imidlertid en britisk båt inn i havnen. De la ut tolv timer tidligere i samme retning, i den tro at værvarselet stemte, altså at de ville møte en håndterlig kuling og tre meters bølger i begynnelsen, og senere bedre vær, like til Irland. Akkurat hva vi trodde.

    Men værmeldingen stemte ikke. Ute i havet skylte bølgene over båten og kulingen var langt fra håndterlig, og tolv timer etter var de tilbake i La Coruna. De advarte oss mot å prøve.

    Vinduet mot nord åpner seg ikke på den nærmeste uken og jeg har ringt jobben og informert om at vi nok ikke rekker hjem med det første.

    «Seil forsiktig», sa jobben.

    Det skal vi. Inntil videre gjør vi oss lommekjent i Galicia. Siden sist har vi vært i Santiago de Compostela, sammen med våre venner i Noa Noa. Vi har feiret svensk midtsommeraften 21. juni og spansk St. Hans på La Corunas bystrand sammen med tusener av feststemte mennesker. Neste post på programmet er busstur til Lugo.

    Mer om det når vi har vært der.

Hei alle sammen.

En grab-bag er en vanntett sekk og i den putter du alt du trenger for å overleve et døgn i redningsflåte. Vann. En pakke knekkebrød. Munnspill. Tørre klær. Fiskesaker, i fall det skulle vise seg at redningen ikke innfinner seg innen det første døgnet likevel.

    En Epirb er en innretning som sender ut et signal med den forulykkedes posisjon. Den kan aktiveres manuelt, eller den aktiveres i kontakt med vann. Det er imidlertid viktig at man slipper å lete etter den om uhellet inntreffer. Derfor bør den stasjoneres ute på dekk, men altså ikke slik at den kan utsettes for sjøsprøyt. Derfor har vi konstruert en beholder av to to-liters Colaflasker som vi har satt sammen, og teipet den til rattstammen. Jeg drakk Cola i en uke, men ble ganske fornøyd med resultatet.

    Det gjør noe med deg, å foreta slike forberedelser. Du blir ganske oppmerksom på din egen sårbarhet. Du blir heller ikke videre høy i hatten av å tenke på at kysten vi nettopp har forsert, kalles Costa de Morte. Altså Dødens kyst.

    Vi har forlatt Portimao og Algarve, og det var en ganske storartet opplevelse å seile forbi Cabo de Sáo Vicente, det sørvestligste punktet i Europa

    Atlanterhavstkysten av Portugal og Spania er ikke regnet for å være videre seilbar i nordlig retning. Derfor var planen egentlig å seile via Azorene. Været ute i havet ble aldri slik at vi ønsket å utfordre det. Derimot viste Dødens kyst seg fra sin beste side, så vi la i vei mot strømmen. Til gjengjeld fikk vi vinden med oss. Først cruiset vi opp til Cascaís. Derfra til Leixóes, som ble vår siste havn i Portugal. Det spanske gjesteflagget ble heist i Baiona, byen i Den gamle verden som var den første til å høre nytt om Den nye verden, da Kristoffer Columbus sitt skip, Pinta, vendte tilbake etter sin skjebnesvangre ekspedisjon, i 1493.

    Nå er vi i La Coruna, helt nordvest i Spania, og i det vi kom inn i havnen for tre dager siden, blåste det sannelig opp til kuling igjen. For øyeblikket skinner solen, men lavtrykkene ligger tett ute i havet, og ingen vi snakker med drømmer om å krysse Biscaya den første uken. Så her er vi. I nydelige Galicia. Vi lengter hjem. Lengsel er også en del av reisen. Vi lengter til barn, til søsken, svogere og svigerinner, til venner og kolleger. Ja, til jobben, faktisk. Vi gleder oss til å rusle på Nordre, gleder oss til tilfeldigvis å støte på en bekjent på Brunhjørnet og slå til på en kaffe på Dromedar.

    Men først skal vi innom noen irske pub’er sør i Irland. Så skal vi innom noen skotske whisky-destillerier vest i Skottland. Så skal vi seile Caledoniakanalen og altså via de skotske innsjøer komme ut i Nordsjøen. Så får vi se. Kanskje blir det noe helt annet enn hva vi i øyeblikket forestiller oss. Vinden er en uberegnelig støttespiller. Langtidsvarselet på Passageweather.com granskes flere ganger daglig. Grab-bagen er pakket og vi er forberedt på alt.