Hei alle sammen.

En grab-bag er en vanntett sekk og i den putter du alt du trenger for å overleve et døgn i redningsflåte. Vann. En pakke knekkebrød. Munnspill. Tørre klær. Fiskesaker, i fall det skulle vise seg at redningen ikke innfinner seg innen det første døgnet likevel.

    En Epirb er en innretning som sender ut et signal med den forulykkedes posisjon. Den kan aktiveres manuelt, eller den aktiveres i kontakt med vann. Det er imidlertid viktig at man slipper å lete etter den om uhellet inntreffer. Derfor bør den stasjoneres ute på dekk, men altså ikke slik at den kan utsettes for sjøsprøyt. Derfor har vi konstruert en beholder av to to-liters Colaflasker som vi har satt sammen, og teipet den til rattstammen. Jeg drakk Cola i en uke, men ble ganske fornøyd med resultatet.

    Det gjør noe med deg, å foreta slike forberedelser. Du blir ganske oppmerksom på din egen sårbarhet. Du blir heller ikke videre høy i hatten av å tenke på at kysten vi nettopp har forsert, kalles Costa de Morte. Altså Dødens kyst.

    Vi har forlatt Portimao og Algarve, og det var en ganske storartet opplevelse å seile forbi Cabo de Sáo Vicente, det sørvestligste punktet i Europa

    Atlanterhavstkysten av Portugal og Spania er ikke regnet for å være videre seilbar i nordlig retning. Derfor var planen egentlig å seile via Azorene. Været ute i havet ble aldri slik at vi ønsket å utfordre det. Derimot viste Dødens kyst seg fra sin beste side, så vi la i vei mot strømmen. Til gjengjeld fikk vi vinden med oss. Først cruiset vi opp til Cascaís. Derfra til Leixóes, som ble vår siste havn i Portugal. Det spanske gjesteflagget ble heist i Baiona, byen i Den gamle verden som var den første til å høre nytt om Den nye verden, da Kristoffer Columbus sitt skip, Pinta, vendte tilbake etter sin skjebnesvangre ekspedisjon, i 1493.

    Nå er vi i La Coruna, helt nordvest i Spania, og i det vi kom inn i havnen for tre dager siden, blåste det sannelig opp til kuling igjen. For øyeblikket skinner solen, men lavtrykkene ligger tett ute i havet, og ingen vi snakker med drømmer om å krysse Biscaya den første uken. Så her er vi. I nydelige Galicia. Vi lengter hjem. Lengsel er også en del av reisen. Vi lengter til barn, til søsken, svogere og svigerinner, til venner og kolleger. Ja, til jobben, faktisk. Vi gleder oss til å rusle på Nordre, gleder oss til tilfeldigvis å støte på en bekjent på Brunhjørnet og slå til på en kaffe på Dromedar.

    Men først skal vi innom noen irske pub’er sør i Irland. Så skal vi innom noen skotske whisky-destillerier vest i Skottland. Så skal vi seile Caledoniakanalen og altså via de skotske innsjøer komme ut i Nordsjøen. Så får vi se. Kanskje blir det noe helt annet enn hva vi i øyeblikket forestiller oss. Vinden er en uberegnelig støttespiller. Langtidsvarselet på Passageweather.com granskes flere ganger daglig. Grab-bagen er pakket og vi er forberedt på alt.