Været er bra.   

    Vinden til tross, vi tok dette for å være sommer, og bestemte oss for en tidlig sommerferie. To netter på hotell på Ibiza, like over sundet. Gamlebyen i hovedstaden var fin, men to netter var nok. Det landlige livet på Formentera, som det har vært så lett å venne seg til, fristet. Men så blåste det opp med stiv nordavind. Fergetrafikken ble innstilt, og vi to som var sommerkledd, krøp sammen på hotellet for nok en natt.

    Men så var vi hjemme igjen. En sjekk inn i motorrommet på Breeze, var nok til å jage oss på hotell igjen. Da vi hadde dradd på ferie tre dager tidligere, dryppet det fra en lekkasje i akslingen. Ikke noe akutt dramatisk, sa Tony som arbeider på Nautica Pin like borte i gaten. Jeg ringte Tony igjen og informerte ham om at lekkasjen var gått over i en akutt fase.

    Det dryppet ikke lenger. Det rant. Neste dag, fredag, ble vi løftet på land, trillet bort på båt-yarden innenfor de ærverdige murene til den nedlagte saltindustrien, og der ble vi til mandag, da vi ble sjøsatt igjen. Da var Breeze vasket og polert. Sårene den fikk i Frankrikes sluser var sparklet, skroget spylt for skjell og grønske, og til slutt bunnsmurt med to strøk. Den var så vakker der den sto i solskinnet, foran de gulbrune, gamle murene av vulkansk stein og en palme i bakgrunnen. Lekkasjen var tettet og akslingen reparert av tause menn som forstår seg på slikt, og da vi sto på bakken og betraktet det nydelige skroget, tenkte vi, dette blir sannelig noe å sette til havs i.

    Vi har lurt litt på hvor de gjør av seg, alle de 10 000 menneskene som i følge manntallet bebor Formentera. Vi ser ikke så mange. Det er de samme ni fiskerne som går ut med båtene sine hver kveld, og kommer tilbake med fangsten hver morgen. Det er de samme tre damene som betjener baren i nærkaféen her i La Savina. Det er de samme gamle mennene som får morgenkaffen servert av dem, en øl midt på dagen og til slutt et lite glass med noe sterkt i når det lir mot kveld, og som flørter med dem når de går forbi med serveringsbrett. Og oppe i hovedstaden, San Francisco Javier, har det ikke vært mer folksomt.

    Ikke før nå.     

    For nå er sommeren her. Virkelig. Vinden har løyet. Solen har klatret høyt opp på himmelen og der blir den hele dagen. Firfislene ligger på plankestiene og soler seg. Delfiner svømmer helt inn i havna, bare for å vise seg frem. De landsens veiene ut til strendene utbedres, strendene blir ryddet, palmene blir frisert. Vinduskarmer og dører får et strøk med Middelhavsblått, fasadene et strøk med Kardemommebyhvitt. San Francisco er med ett befolket av folk som feier gatene. Hele skoleklasser tar påskeavslutningen på stranden. Butikker som har stått i månedsvis med skoddene for, blir åpnet igjen.

    Men 10 000 innbyggere?

    Neida, får vi vite, det bor i underkant av 6 000 på Formentera. De andre 4 000 er folk fra fastlandet som er rike nok til å kjøpe seg en kåk her også. De melder flytting og snylter på skatteletten som øyfolket nyter godt av.

    Uansett, om et par måneder strømmer sommerturistene til og da stiger befolkningstallet til 60 000. Men da har vi spylt bort spindelvevet, og reist.

    Det er ikke begivenheter i middelalderen som får meg til å henvende meg til serveringsdamen på Arte Café nede på havnen hvor vi bor, samtidig som jeg bestiller et glass øl. Jeg har hørt om denne konsentrasjonsleiren, og nå vil jeg vite hvor den lå.

    Hun ber meg snakke langsomt, engelsken er ikke så stø. Jeg gjentar, spørsmålet, «hvor var konsentrasjonsleiren?». Men hun skjønner ikke, og jeg leter blant mitt ytterst begrensede spanske vokabular. Var det ikke fordi enkelte ord skiller seg ut og blir forståelige, ville ganske sikkert grammatikk og setningsbygning fått henne til å trekke på smilebåndene, når jeg gjentar spørsmålet på spansk.

    «Que?» sier hun, «Campo de Concentrasión? Aqui?»

    Du er ung men ikke så ung, tenker jeg i det hun henter en venn som er litt eldre og dertil snakker engelsk.

    Han, Albert Yern, setter seg ved bordet mitt, og bekrefter det jeg vet, jovisst var det konsentrasjonsleir på Formentera, og den var her i La Savina, to hundre meter fra der vi sitter nå, sier han.

    Han peker tvers gjennom veggen, og sier, «borte ved lagunen».

    For å komme til nærbutikken passerer vi på høyre side en ganske stor innsjø, med bare en smal åpning mot havet utenfor. Den er grunn, men er en god og trygg havn for små båter som ikke stikker dypt.

    «Oppe ved siden av veien, når du går i retning av San Francisco Javier er der ruinen av et hus. Det er en gammel fiskerhytte».

    Jeg vet om den, og nikker.

    «Bak den kan du se rester av murer. Det er fra konsentrasjonsleiren. Mer enn hundre anarkister og kommunister ble henrettet rett her borte», sier han, og hytter mot veggen igjen.

    Albert viser meg bilder han har liggende på iphone’en sin, sorthvitt-bilder av murer og piggtråd. Så legger han telefonen i lomma på jakken, og rabler et navn og et telefonnummer ned på en kvitteringsblankett han får i baren. «Snakk med Santiago Colomar», sier han. Han er historiker. Han vet alt om Formentera til alle tider. Inviter ham på en kopp kaffe».

    Så sier han noe til en mann som passerer bordet vi sitter ved, og jeg hører at han ikke snakker på spansk, selv om de begge ser ut til å tilhøre lokalbefolkningen, og jeg spør, «snakket du spansk eller katalansk nå?»

    Albert smiler, som om alt vi har vekslet mellom oss av ord, har ledet frem til dette spørsmålet. «Katalansk», sier han. Han smiler fortsatt når siste stavelse toner ut i noe han ser for seg som en seier for republikken. «Separatista», fortsetter han, og det slår meg at han er blant dem som fremdeles etter sju hundre år ergrer seg over ekteskapet mellom Isabella og Ferdinand.

    Etter krigen gled Formentera tilbake i hverdagen igjen. De levde av rikt fiske og skrint jordbruk, og de levde av saltproduksjon, det hardeste arbeidet av alt. Så mot slutten av sekstitallet ble Formentera gradvis oppdaget av feriegjester. Det var godt, for jordbruket hadde aldri kastet stort av seg, saltutvinningen var ikke regningssvarende, og opphørte. Fisket derimot var godt og fiskerne effektive, og snart hadde de tømt Middelhavet for nesten alle arter av en viss kulinarisk interesse.

    L’s favorittsjokolade koster en formue, men den er pakket i plastemballasje som er perfekt til å blande ut farger i, derfor kjøper vi den. Hun maler i et kjør og får ikke nok av denne emballasjen. Det hoper seg opp med de mest strålende malerier som alle sier noe om den eventyrlige fargeprakten her på Formentera. På kaien ligger garn og nøter og menn i flisgensere sitter og hutrer i blesten mens de bøter dem. Båtene, hvite og blå, med sentimentale navn ligger fortøyd mens den uopphørlige kulingen feier opp fosforhvite skumtopper om spantene. Husene, hvite og brune, hviler i en evighet av god tid. En høy, brun mur av forvitrende stein står som en vegg mellom oss og veien vi går til supermercadoen for å kjøpe vår daglige ost og baguette og for enden står et tårn som jeg i flere dager har trodd var en rest av konsentrasjonsleiren, men som har vist seg å være noe så prosaisk som en rest av en mølle til konservering av salt, enda den ser ut som et vakttårn. På veien til San Francisco Javier springer kirsebærtrærne ut i full blomst i disse dager, og dette havet, dette havet, det skifter fra turkis til svart, fra kongeblått til grønt, og disse skumskavlene som skvetter fra bølgetopp til bølgetopp, de skaper et stadig nytt behov for sjokolade.     

Det går mot vår her på Formentera. Vi har besøkt instrumentbua som bygget gitaren som Robert Fripp bruker på "Island", vi har syklet turer inn til San Francisco Javier og andre små landsbyer i omegnen. Vi har gått endeløse turer i en natur vi har for oss selv, nå som det er vinterstengt. Selv er vi nordfra og synes det er riktig godt og varmt. Derfor har vi innledet badesesongen, Formentera er en vakker øy og vi blir her så lenge som mulig. Inntil videre lar jeg bildene tale for seg.