Været er bra.   

    Vinden til tross, vi tok dette for å være sommer, og bestemte oss for en tidlig sommerferie. To netter på hotell på Ibiza, like over sundet. Gamlebyen i hovedstaden var fin, men to netter var nok. Det landlige livet på Formentera, som det har vært så lett å venne seg til, fristet. Men så blåste det opp med stiv nordavind. Fergetrafikken ble innstilt, og vi to som var sommerkledd, krøp sammen på hotellet for nok en natt.

    Men så var vi hjemme igjen. En sjekk inn i motorrommet på Breeze, var nok til å jage oss på hotell igjen. Da vi hadde dradd på ferie tre dager tidligere, dryppet det fra en lekkasje i akslingen. Ikke noe akutt dramatisk, sa Tony som arbeider på Nautica Pin like borte i gaten. Jeg ringte Tony igjen og informerte ham om at lekkasjen var gått over i en akutt fase.

    Det dryppet ikke lenger. Det rant. Neste dag, fredag, ble vi løftet på land, trillet bort på båt-yarden innenfor de ærverdige murene til den nedlagte saltindustrien, og der ble vi til mandag, da vi ble sjøsatt igjen. Da var Breeze vasket og polert. Sårene den fikk i Frankrikes sluser var sparklet, skroget spylt for skjell og grønske, og til slutt bunnsmurt med to strøk. Den var så vakker der den sto i solskinnet, foran de gulbrune, gamle murene av vulkansk stein og en palme i bakgrunnen. Lekkasjen var tettet og akslingen reparert av tause menn som forstår seg på slikt, og da vi sto på bakken og betraktet det nydelige skroget, tenkte vi, dette blir sannelig noe å sette til havs i.

    Vi har lurt litt på hvor de gjør av seg, alle de 10 000 menneskene som i følge manntallet bebor Formentera. Vi ser ikke så mange. Det er de samme ni fiskerne som går ut med båtene sine hver kveld, og kommer tilbake med fangsten hver morgen. Det er de samme tre damene som betjener baren i nærkaféen her i La Savina. Det er de samme gamle mennene som får morgenkaffen servert av dem, en øl midt på dagen og til slutt et lite glass med noe sterkt i når det lir mot kveld, og som flørter med dem når de går forbi med serveringsbrett. Og oppe i hovedstaden, San Francisco Javier, har det ikke vært mer folksomt.

    Ikke før nå.     

    For nå er sommeren her. Virkelig. Vinden har løyet. Solen har klatret høyt opp på himmelen og der blir den hele dagen. Firfislene ligger på plankestiene og soler seg. Delfiner svømmer helt inn i havna, bare for å vise seg frem. De landsens veiene ut til strendene utbedres, strendene blir ryddet, palmene blir frisert. Vinduskarmer og dører får et strøk med Middelhavsblått, fasadene et strøk med Kardemommebyhvitt. San Francisco er med ett befolket av folk som feier gatene. Hele skoleklasser tar påskeavslutningen på stranden. Butikker som har stått i månedsvis med skoddene for, blir åpnet igjen.

    Men 10 000 innbyggere?

    Neida, får vi vite, det bor i underkant av 6 000 på Formentera. De andre 4 000 er folk fra fastlandet som er rike nok til å kjøpe seg en kåk her også. De melder flytting og snylter på skatteletten som øyfolket nyter godt av.

    Uansett, om et par måneder strømmer sommerturistene til og da stiger befolkningstallet til 60 000. Men da har vi spylt bort spindelvevet, og reist.