Det er ikke begivenheter i middelalderen som får meg til å henvende meg til serveringsdamen på Arte Café nede på havnen hvor vi bor, samtidig som jeg bestiller et glass øl. Jeg har hørt om denne konsentrasjonsleiren, og nå vil jeg vite hvor den lå.

    Hun ber meg snakke langsomt, engelsken er ikke så stø. Jeg gjentar, spørsmålet, «hvor var konsentrasjonsleiren?». Men hun skjønner ikke, og jeg leter blant mitt ytterst begrensede spanske vokabular. Var det ikke fordi enkelte ord skiller seg ut og blir forståelige, ville ganske sikkert grammatikk og setningsbygning fått henne til å trekke på smilebåndene, når jeg gjentar spørsmålet på spansk.

    «Que?» sier hun, «Campo de Concentrasión? Aqui?»

    Du er ung men ikke så ung, tenker jeg i det hun henter en venn som er litt eldre og dertil snakker engelsk.

    Han, Albert Yern, setter seg ved bordet mitt, og bekrefter det jeg vet, jovisst var det konsentrasjonsleir på Formentera, og den var her i La Savina, to hundre meter fra der vi sitter nå, sier han.

    Han peker tvers gjennom veggen, og sier, «borte ved lagunen».

    For å komme til nærbutikken passerer vi på høyre side en ganske stor innsjø, med bare en smal åpning mot havet utenfor. Den er grunn, men er en god og trygg havn for små båter som ikke stikker dypt.

    «Oppe ved siden av veien, når du går i retning av San Francisco Javier er der ruinen av et hus. Det er en gammel fiskerhytte».

    Jeg vet om den, og nikker.

    «Bak den kan du se rester av murer. Det er fra konsentrasjonsleiren. Mer enn hundre anarkister og kommunister ble henrettet rett her borte», sier han, og hytter mot veggen igjen.

    Albert viser meg bilder han har liggende på iphone’en sin, sorthvitt-bilder av murer og piggtråd. Så legger han telefonen i lomma på jakken, og rabler et navn og et telefonnummer ned på en kvitteringsblankett han får i baren. «Snakk med Santiago Colomar», sier han. Han er historiker. Han vet alt om Formentera til alle tider. Inviter ham på en kopp kaffe».

    Så sier han noe til en mann som passerer bordet vi sitter ved, og jeg hører at han ikke snakker på spansk, selv om de begge ser ut til å tilhøre lokalbefolkningen, og jeg spør, «snakket du spansk eller katalansk nå?»

    Albert smiler, som om alt vi har vekslet mellom oss av ord, har ledet frem til dette spørsmålet. «Katalansk», sier han. Han smiler fortsatt når siste stavelse toner ut i noe han ser for seg som en seier for republikken. «Separatista», fortsetter han, og det slår meg at han er blant dem som fremdeles etter sju hundre år ergrer seg over ekteskapet mellom Isabella og Ferdinand.

    Etter krigen gled Formentera tilbake i hverdagen igjen. De levde av rikt fiske og skrint jordbruk, og de levde av saltproduksjon, det hardeste arbeidet av alt. Så mot slutten av sekstitallet ble Formentera gradvis oppdaget av feriegjester. Det var godt, for jordbruket hadde aldri kastet stort av seg, saltutvinningen var ikke regningssvarende, og opphørte. Fisket derimot var godt og fiskerne effektive, og snart hadde de tømt Middelhavet for nesten alle arter av en viss kulinarisk interesse.

    L’s favorittsjokolade koster en formue, men den er pakket i plastemballasje som er perfekt til å blande ut farger i, derfor kjøper vi den. Hun maler i et kjør og får ikke nok av denne emballasjen. Det hoper seg opp med de mest strålende malerier som alle sier noe om den eventyrlige fargeprakten her på Formentera. På kaien ligger garn og nøter og menn i flisgensere sitter og hutrer i blesten mens de bøter dem. Båtene, hvite og blå, med sentimentale navn ligger fortøyd mens den uopphørlige kulingen feier opp fosforhvite skumtopper om spantene. Husene, hvite og brune, hviler i en evighet av god tid. En høy, brun mur av forvitrende stein står som en vegg mellom oss og veien vi går til supermercadoen for å kjøpe vår daglige ost og baguette og for enden står et tårn som jeg i flere dager har trodd var en rest av konsentrasjonsleiren, men som har vist seg å være noe så prosaisk som en rest av en mølle til konservering av salt, enda den ser ut som et vakttårn. På veien til San Francisco Javier springer kirsebærtrærne ut i full blomst i disse dager, og dette havet, dette havet, det skifter fra turkis til svart, fra kongeblått til grønt, og disse skumskavlene som skvetter fra bølgetopp til bølgetopp, de skaper et stadig nytt behov for sjokolade.