Så kom vi oss gjennom Gibraltar. Mye skal klaffe før en seilas vestover kan gjennomføres. Mange har forsøkt. Mange har forsøkt flere ganger. Noen har gitt opp. Blant dem er Kong Sigurd som for ni hundre år siden seilte fra Norge til Miklagard, og gjorde de erobringer som vel var mulig underveis, men som endte opp med å selge skipene sine i Middelhavet, og vende hjem på hesteryggen. Hjemturen tok tre år.

    Dette er ikke en mulighet vi kommer til å benytte oss av. Derfor ventet vi på optimalt vær. Det kom onsdag første mai. To timer etter høyvann, som denne dagen inntraff klokken 8.30, rundet vi fyrtårnet og moskeen, ytterst ute på Europa Point. Snart, men litt etter skjema, seilte vi forbi Tarifa, som er det kritiske punktet. Her blåser kuling tre hundre dager i året. Stredet er på sitt smaleste, det er kun åtte nautiske mil over til Afrika. Strøm og tidevann er på sitt hardeste, og kommer vinden fra vest, er det bare å snu.

    Som vi hadde lest oss til: strøm kan vi ikke gjøre noe med. Tidevann kan vi innrette oss etter. Høvelig vind kan vi vente på. Og sånn gjorde vi det. Derfor ble turen gjennom stredet er ren lystseilas, og da vi ut på ettermiddagen var ute i Atlanterhavet, var vi temmelig fornøyd med tilværelsen.

    Solen skinte og når den omsider gikk ned, gikk den ned med bravur. Natten var stjerneklar og månelys, og morgenen opprant med enda en strålende dag. Vi slo av motoren og lot oss drive for vær og vind, og langt inne til babord, skimtet vi Algarvekysten.

    Men natten vartet opp med kraftig og uanmeldt vind, og vi angret på ikke å ha tatt tre rev i seilet, som strengt tatt er et prinsipp her om bord, når det er nattseilas. Det var hektisk en liten stund, men vi la om kurs, gikk innover i Cádiz-bukten og kom i le av land. Vinden kom fra nord, så det var en trygg manøver. Vi passerte Olháo for sakte fart midt på natten og ankom Portimáo neste dag, og her er vi nå. Dette er den fineste havnen vi så langt har besøkt. Strendene ved Praia da Rocha kan måle seg med hva som helst (dog ikke Formentera. Og nei, ikke Culatra utenfor Olháo, heller.)

    Vi har leid bil og tatt turen til Olháo og besøkt vennene våre der, tittet på huset vårt, tatt en forfriskning på Cantaloupe Jazz Café, som er stamstedet vårt, og jeg har dykket på vraket av to krigsskip som er senket her, like utenfor Portimáo. Og i går tok vi en sporadisk bilyd i motoren til etterretning, skaffet oss en fagmann på området, som lett skrudde fast dieselpumpen, som var løsnet.

    Vi sjekker langtidsvarselet hver dag, og regner med at været mellom Europa og Azorene snart frister til langfart. Jeg skal nok rekke å komme tilbake til jobben innen avtalt tid. Men inntil videre, høres ikke dette ut som et fint liv, da?