Så har vi senket pulsen. Franz kom ombord i Marseille, samtidig som en storm ebbet ut i Gulf du Lyon. Tåken lå tjukk over Port St. Louis, men en telefon til havnen Guardien, som var neste planlagte stopp, forsikret oss om at solen strålte fra skyfri himmel like ute i havet. Vi dro ut, passerte en oljetanker som lå for anker like ute i bukten, passerte de to mastene til en skonnert ikke større enn vår som hadde gått ned i stormen, fikk følge av en flokk delfiner et stykke på vei, før vi pløyde gjennom en stim med tunfisk.

    Som de hadde sagt, det var en strålende dag.

    Vi tar det med ro, seiler dagsetapper og legger oss til i havner og små byer som er glemt for verden frem til neste sommer, når turistene vender tilbake, butikkene åpner igjen, og prisene på ny stiger til himmels.

     Dersom været ikke innfrir hvilket det ikke alltid gjør på denne tiden av året, blir vi værende i havn, til solen skinner igjen og vinden blåser i vår retning. Slik har vi sett mange små byer nedover kysten av Frankrike, på vår seilas mot Spania. Selv her sør i Europa er det vinter nå. Mennene går med hatt og skjerf. Damene har pakket seg inn i sine fineste jakker, og har stukket føttene i støvlettene. Og måten de går på bekrefter inntrykket av at dette er noe de har gledet seg til hele sommeren.

    Blant havner vi kommer til å huske, er Séte og Port Vendres i Frankrike, byer som er levende året rundt, men på litt lavere turtall enn i sommersesongen. Puerto Roses nord på den middelhavske spaniakysten er heller ikke en by som går i glemmeboken. Agde sør i Frankrike og Llansa nord i Spania derimot, gjorde seg uforglemmelige fordi de var så fullstendig forglemmelige utenfor sesongen. Men nå er vi i Barcelona. Mer om det senere.