Første hav

For 33 år siden gjorde Lise og jeg vår første reise sammen. Den gikk fra Namsos til Korsika. Det var på den tiden jeg trodde en bil kunne ha sjel og svare når du ropte på den. Vi kalte den Ziggy Stardust. Det hendte vi syntes å merke at Ziggy skjønte mer enn han ga uttrykk for.

    I Pisa gikk bilen i stykker, og mens den fikk nye stempler og profesjonell pleie, haiket vi til Venezia, bodde på tre forskjellige hoteller på forsikringsselskapets bekostning og levde på druer og maiskolber som vi plukket langs veien. To dager etter at vi hentet Ziggy igjen, god som ny og med klar beskjed fra mekanikeren om å kjøre pent, kjørte jeg den til vrak i Stuttgard.

    Der forlot vi Ziggy på en parkeringsplass.

    Men før det hadde vi cruiset med vind i håret gjennom Europa, vi hadde kjørt Korsika på kryss og tvers og funnet øde frem til og jomfruelige strender. Og jeg hadde med livet som innsats forsøkt å lukeparkere i Marseille. Det gikk ikke så bra, og til slutt ba jeg en kjekk franskmann om hjelp. Jeg var sliten og hadde kjørt hele dagen, men allikevel.

    Dette kom jeg til å tenke på da vi 33 år senere ankom Skagen.

    Etter en uke i Arendal, som får forunderlig lite omtale i det offentlige, så fin som den byen er, krysset Lise og jeg vårt første hav sammen. Folk med et romslig forhold til tid, og en sekstant som vi fikk låne med på ferden, fortalte at Skagerrak er unnagjort på en liten dag, om man er heldig med vinden.

    Bortsett fra noen timer midt på dagen med forførerisk solskinn og varmt vær, hadde vi kuling det meste av veien, ikke alltid fra en heldig kant. Vi seilte forbi Torungen fyrlykt klokken 04.30 om morgenen. Tolv timer senere skimtet vi vindmøllene på Skagen, men ennå gikk det fem timer før vi tøffet inn på havnen. Solen skinte fremdeles, men innen jeg hadde klart å legge til kai, var den for lengst gått ned.

    ”Det går fint”, trøstet Lise, etter de tre første forsøkene. ”Bare ta det rolig. Bare forsøk igjen. Det er ingen skam. Og ikke ha så spiss vinkel inn mot kaien”.

    Da andre seilere begynte å vise interesse for mine manøvre, dro jeg til en annen kant av havnen, i håp om en ny frisk der, i håp om et mindre fulltallig publikum, kanskje også i håp om guddommelig inngripen. Til slutt lyktes vi i å fortøye.

    På vår store reise mot Det vestindiske hav hadde vi nå endelig klappet til kai Danmark. I utlandet. Det var nå jeg kom til å tenke på lukeparkeringen i Marseille. Denne kvelden blåste friskt i havnen på Skagen. Vi hadde seilt i 18 timer, mange av dem uten land i sikte. Vi var slitne. Men allikevel.