Så har vi altså forlatt Formentera. Sol gikk opp og sol gikk ned, vinden var grei nok og filmen jeg tok av havnen La Savina hvor vi tilbragte tre og en halv måned, ble slettet ved et uhell. Et døgns seilas seinere ankom vi Torrevieja på fastlandet, absolutt ikke et blivende sted, i hvert fall ikke et sted for skjellsettende jubileer. Derfor dro vi videre til vakre Garrucha hundre nautiske mil lenger sørvest.

    Det er nå, ute på åpent hav, stjerneklart og skyfritt men med vinden midt i mot og med dønninger som suger luften ut av lungene i det vi rundet det værharde Cabo de Palos, Lise fyller 60 år.

    Vel i havn og etter å ha sovet ut, ble vi møtt av Petter og Vigdis. Feiringen startet umiddelbart med gaver og champagne, og om kvelden spanderte de middag på fin restaurant. Vi hadde det så hyggelig at vi kom til å planlegge fremtidige reiser sammen.

    Vi seiler videre i dagsetapper langs Solkysten, som navnet til tross, for det meste har ligget innhyllet i tåke. Men vi koser oss. Det er godt å seile sammen. Vi har rolige dager. Havet er blått og blankt, himmelen likeså. I blant tror du at du hører stemmer, sang fra sirener, et eller annet. Du lytter, skjønner omsider – igjen – at det du hører er vann som fisler mot hullet hvor eksos og kjølevann slipper ut. Som alltid.

    Men så skjer det noe!

    Edderkoppen som kom ombord i Garrucha, har i all hemmelighet spunnet et nett mellom akter rekkverk og masten til vindgeneratoren. Den har fanget en flue. Nå sitter den i skjul bak en sjakkel og venter mens fluen vikler seg stadig mer fast. Så piler den frem og sluker den. Ikke før er edderkoppen tilbake i skjul bak sjakkelen, og vi atter synker ned i fundereringer om vannets beskaffenhet, så bryter ryggfinnen på en delfin vannspeilet. Like etter, tjue meter unna, spretter en fisk. Vi spekulerer på om den er jaget av delfinen, eller om den gjorde det for avvekslingens skyld. Deretter glir den livsfarlige maneten, portugisisk krigsskip forbi, og vi tenker at i dag skjer det sannelig mye på en gang. Ikke før er tanken luftet, så dukker fire delfiner opp. Et helt kvarter boltrer de seg omkring baugen vår, sirkler om oss, svømmer fra den ene siden av båten til den andre, kikker opp på oss, bykser opp av vannet, før de i perfekt formasjon, skjærer ut til babord og blir borte i retning av Marokko, nede i sør.

    Ennå før vi er ferdige med å fordøye dette veritable angrepet på sansene, spretter en diger tunfisk opp, like ute til styrbord.

    Nå ligger vi i havn i Sotogrande, ti nautiske mil øst for Gibraltar. Sotogrande er et merkelig sted. En gigantisk park hvor Iberias fremste landskapsarkitekter og entreprenører har fått boltre seg. Opp av hageanlegg, golf-, polo- og tennisbaner, reiser smakfulle leilighetskomplekser seg. Kanaler med bryggeanlegg for sånne som oss skjærer seg innover i landskapet. Det suser i palmekroner og master. En flokk papegøyer flakser omkring og samler kvister til reirene sine. Man kunne tro de var betalt for å hekke akkurat her. Selv bilparken er imponerende. Biler står parkert overalt, som om man tross denne skamløse eksponeringen av allestedsnærværende estetikk, ikke har fått med seg siste nytt innen god smak, nemlig at biler, når det blir mange nok av dem, er som tyggis på asfalten, en blikkboks på enga, en plastpose på stranda.

    Og her er ikke et fortau. De som tilbringer tid her, går ikke. De kjører Jaguar eller Hummer, eller elektrisk rullestol. Og skulle en av dem likevel ta seg en fottur, gjør han det med golfkølle som spaserstokk. Her er heller ikke en eneste matbutikk. Det trengs ikke. Folket her spiser på restaurant. Her er en båtchandler, han selger for det meste merkeklær, riktignok med et maritimt snitt, men likevel. Og han selger messinglysestaker, pyntesekstanter, pynteskipsklokker og pyntebarometre. Det var en forretningsstand her inntil for få år siden, har vi fått vite, men det økonomiske krakket som rammet Spania fikk dem alle til å mure igjen butikkfasadene, og rømme byen. Det som er igjen av næringsliv, består for tiden av eiendomsmeglere, yachtmeglere, restauranter, og Deutsche Bank. De klarte seg gjennom krisen.

    Gibraltar er en liten biltur unna. Vi har tatt turen. Her fikk vi handlet motorolje, kart og havneguider for den videre ferd, og på hjemvei havnet vi i feil fil og fikk dermed en rundtur rundt hele klippen. Slik fikk vi sett festningsanleggene oppover i fjellsiden. De er som årringer i tre. Du kan lese av krigshistorien her. Her er skanser fra romertiden, skyteskår fra middelalderen, kanoner fra vårt eget århundre, og skjult inni fjellet, aller siste skrik innen krigskunst.

    Gibraltar by er et konsentrat av travelhet, selv om Irish Town, hvor vi fikk tak i kartene vi trengte, ga inntrykk av en viss tilbakelent pub-atmosfære. Her legger man vinn på å snakke med bredere irsk aksent enn selv i Dublin, og beklager at det for hvert år blir mer spansk og mindre britisk å høre i byen.

    Det greie med Gibraltarstredet, er at vinden stort sett blåser fra øst eller vest, ganske likelig fordelt. Nå skal vi bare vente til den snur igjen, mot vest. Det som ikke er så greit, er at vannstanden på Atlanterhavssiden er fra en til tre meter høyere enn i Middelhavet. Dette betyr i praksis at vi seiler i motbakke, altså i kraftig motstrøm. Mindre greit er det også at en behagelig blest ved Europa Point, altså selve The Rock øst i stredet, sannsynligvis øker til heftig kuling og gjerne storm utenfor Tarifa, vest i stredet. Om vinden skulle snu da, og du i tillegg plutselig havner i motstrøm, kan du bare glemme å komme gjennom.

  Dette er et regnestykke med mange variabler og enda flere ukjente størrelser. Vi leser og leser og litteraturen på dette tema er omfattende og sprikende. Vi får vel ta en prat med lokalkjente, ved leilighet.

    Den leiligheten bød seg før vi ante.

    «Do you have any experience in sailing the strait of Gibraltar? spør jeg vår nærmeste båtnabo.

    «Lots of», svarer han.

    Vi inviterer ham om bord. Han viser seg å være instruktør ved den lokale seilskolen, og altså rett mann å fritte ut om nødvendig informasjon. Med lite vind, og fra riktig retning, som det ser ut til å bli i nær fremtid, ser det ut til at vi snart kan legge Middelhavet bak oss.