Etterpå, hengende i vaieren med redningsmannens armer rundt meg og lyden fra rotorbladene piskende mot trommehinnen, fikk jeg kastet et blikk ned på båten. Vi vaiet ikke mer enn ti meter oppe under buken på helikopteret, men Breeze var allerede langt borte. Med en flik av kutterseilet heist, roret bundet fast, luker og ventiler stengt, fløt hun bort fra meg, som på vei mot et annet hav.

    Jeg så ned igjen. Vi henger like over bølgene men Breeze er allerede langt borte.

    Som om den ikke veier noe som helst, løftes den tolv tonn tunge båten opp mot en bølgetopp, bare for like etter å bli slengt hodestups ned i den frådende bølgedalen. Baugen, som i to korte sekunder nettopp hadde pekt utfordrende mot himmelen, pløyer viljeløst ned under den svarte overflaten mens vannmassene skylder over dekket.

   Redningsmannen holder rundt meg. Jeg klamrer meg til ham. I det jeg for første gang på to døgn et øyeblikk lukker øynene, ser jeg hele den eventyrlige reisen L og jeg har vært på strukket ut foran meg.

    Det er ikke første gangen. Men det er første gangen jeg ser reisen slik den ble, og ikke slik jeg ønsket at den skulle bli.

    Jeg legger hodet bakover og ser opp i hullet i buken på Sea King’en hvor L for litt siden forsvant inn. Nå er jeg på vei inn selv.

    Neste gang jeg kaster et blikk ned, ser jeg vinden legge båten flat og den blir nesten borte i skummet som bølgene pisker opp. Med salongen halvfull av vann bruker den alle sine krefter på å rette seg opp igjen.

    Et brøl fra helikopterets motor, og vi stiger til femti meter, hundre meter. Det merkelige er, at her oppe fra ser havet flatt ut. Bølgene ser ikke høye ut i det hele tatt. Det er svart. Det er melkeaktig hvitt. Iblant oppstår svære turkise kokende felt. Men altså, flatt.

    Så vinsjes jeg inn i kabinen. Jeg setter meg ved siden av L. Hun smiler. Et av mannskapet skjenker opp to kopper kaffe, og siden L ikke drikker kaffe, drikker jeg begge. Vi får et pledd over lårene. Redningsmannen gjør et raskt intervju. Er vi skadet? Har vi det bra etter forholdende? Gjør opp status. Så setter han seg på golvet, lent mot en ryggsekk, og sovner.

    Men dette var etterpå. Lenge etterpå.

«Nå skal vi sjekke været, konsultere vinden, og pønske ut en god strategi for den videre seilasen hjem».

    Dette skrev jeg i loggen, dagen før avreise.

    Vi lå stadig til kai i Inverness, en hyggelig by innerst i en fjord øst i Skottland. Strategien besto i å konsultere ikke mindre enn fem uavhengige værvarsler, fra skreddersydde Passageweather.com via Windfinder.com til yr.no. Videre finleste vi tidevannstabellen, snuste mot været, betraktet vinden, skyene formasjon, kveldshimmelen.

    Disse variablene munnet ut i 26. juli, kl 03.00. Vinden sto fra nordøst, ikke ideelt men ikke så verst, heller. En av de stedbundne delfinene stakk ryggfinnen opp og vi satte etter den, ut av vår siste havn i den store verden, på vei ut fjorden som var en hel dagsreise lang, og hjemover.

    Tidevannet førte oss avgårde i åtte knop. Barometeret viste 1015 millibar. Det var tåke.

    Tåken lettet. Solen tittet frem. Etter tolv timer kunne vi slå motoren av. Tre timer senere slo vi den på igjen, solgangsbris og diesel feide oss mot Vikingfeltet. Så kom natten.

Vi sover på skift, som alltid på dekk. Kl. 7.30 vekker L meg til tjukk tåke og høljende regn. Hun er så trøtt at hun knekker i knærne der hun står ved roret, men stemmen er likevel munter når hun sier at vi har hatt besøk av delfiner.

    Her slutter Breeze’s loggbok. Denne morgenen seiler vi inn på Vikingfeltet. Vi har tilbakelagt tusenvis av sjømil. Vi er tre hundre nautiske mil fra Ålesund, som skal være vår første norske havn etter fjorten måneder på en reise som aldri tok oss til bestemmelsesstedet, men som til gjengjeld tok oss til steder vi ikke ante eksistensen av og opplevelser som flyttet grenser for hva vi trodde oss i stand til.

    Vi har nådd frem til horisonten der radio-signaler fra land ikke når oss lenger. Et stykke unna ser vi den første oljeriggen. En stikkflamme skyter opp mot himmelen. Snart ser vi flere. Tåken har lettet. Regnet har opphørt. L legger seg til å sove. Vinden stilner. Vannet er speilblankt. Oljeriggen er vakker. Industri er vakkert og snart har vi spor av menneskelig aktivitet på alle kanter. Hotellplattformer, boreplattformer. Vindmølleparker. Supplybåter. Tankbåter. Sikkerhetssoner. Forbudssoner. Trafikkregler.

    Så kommer natten. Vi sover på skift. Dette er en fullkommen naturopplevelse.

    Neste dag opprinner med sol og vindstille. Det slår meg ikke før det spraker i radioen, at midt ute på havet hvor vi befinner oss, beveger vi oss som i en by, bare litt langt mellom husene. Her er naturligvis radiosignaler overalt også. Jeg tenker ikke på det før det spraker i radioen nede ved kartbordet. Jeg styrter ned og får med meg siste del av ekstrasendingen fra Florø Radio, som informerer meg om at det varsles storm fra Stadt og sørover langs Norskekysten.

    Jeg tenner satelittelefonen, ringer Florø Radio. Før jeg får kontakt, meddeler en metallisk stemme meg at jeg har 74 ringeminutter igjen. 74 ringeminutter høres rikelig ut. Mannen som betjener telefonen ved Florø Radio denne sensommerdagen setter meg videre til meteorologitjenesten, som bekrefter at, joda, det blåser veldig friskt fra Stadt og sørover. Nordover, derimot, der vi stevner, er været bra.

    Været er bra her ute på Vikingfeltet også. Vi fortsetter langs ruten på kartplotteren, rett øst.

    Ut på kvelden spraker et nytt stormvarsel inn på VHF-radioen. Denne gangen er budskapet at stormsenteret er på vei mot Vikingfeltet.

    Jeg kaller opp en tråler vi nylig så i horisonten, spør om de der ombord har ytterligere informasjon om stormen, men de er lite interessert i å prate om noe som for dem hører hverdagen til, og jeg ringer Florø igjen.

    Stemmen forteller at jeg nå har 57 ringeminutter igjen, setter meg over til resepsjonen, som setter meg videre til en mann som blir litt irritert over å bli forstyrret i det han holder på med. Han setter meg videre til meteorologen, som bekrefter det vi allerede vet, men som også gir oss det råd, å «peise på nordover».

    Det er imidlertid lettere sagt enn gjort. Oljeinstallasjoner er ikke noe vi ønsker å fanges innimellom dersom stormen virkelig skulle slå til. Det beste i den situasjonen Breeze og hennes mannskap på to nå befinner seg i, ville vært allerede for fem timer siden da det første stormvarselet ble kringkastet, å ha satt kursen tilbake mot Shetland, som er bak oss.

    Nå er det for sent. Barometeret synker. Vi peiser på nordover alt vi kan.

    Det er ettermiddag. Vinden når 26 knop og vi skylder på solgangsbrisen men vet bedre. Et øyeblikk sprekker det veldige skymassivet opp ute i sørvest. Solskiven kommer til syne og mot den ser vi skyene fare over himmelen. Jeg har aldri sett sånn fart på skyer før, og jeg sier, «jøss, der oppe blåser det friskt, gitt!»

    Så tetner himmelen. Det begynner å regne igjen. Det blir mørkt. Jeg ringer Florø Radio. Jeg har 46 ringeminutter til rådighet. Ikke bare vi, viser det seg, peiser på nordover nå. Det gjør stormen, også. Det som hadde vært et lavtrykk sør for Stadt, er nå en fullblåst storm langs hele kysten og vi har ingen steder å gjøre av oss lenger.

    Vi må bli hvor vi er, ta det som kommer.

    Bølgene som har bygget seg opp i to døgn og som i følge meteorologen var ni meter i går, når oss et par timer senere. Hele fjellvidder av vann i ustyrlig bevegelse. Vinden øker til sterk kuling. Til full storm. Det er svart omkring oss, unntatt der hvor det i alt det svarte vannet oppstår grønne, kokende, selvlysende felt. Skum driver fra bølgetoppene og treffer oss i ansiktet. Det ligner snø, men er ikke kaldt og det smelter med en gang. Bølgene kommer fra alle kanter men vinden kommer fra sør så vi klarer å holde en noenlunde stø kurs.

    Vi har rigget stormseil. Vi har hektet oss fast i sikkerhetssele. Nå slår vi av motoren. Slik føyer båten seg smidigere mot sjøene. Vi deler en sjokolade. Minner hverandre på å drikke vann. Bølgene velter inn over oss. Cockpit hvor vi har oppholdt oss de siste døgn fylles jevnlig med vann. Ikke det beste regntøy i verden kan hindre at vi blir våte til skinnet. Breeze løftes opp med baugspydet stikkende mot himmelen, seiler opp mot bølgetoppen. Vindmåleren viser 51 knop, tilsvarende 94 kilometer i timen. Jeg venter hvert øyeblikk på å høre seilet bli spjæret, venter å se det blåse bort, men det holder.

    Så stuper vi ned i vindstilla. Baugspydet skjærer ned i det sorte vannet og noen sekunder ser det ut som om Breeze har tenkt å fortsette nedover til hun når bunnen. Vannmassene velter inn over båten. L og jeg står til livet i vann igjen. Under dørken i cockpit er en luke og under den, et lasterom for15 dieselkanner. Nå flyter de opp. L tråkker dem ned igjen og frem til neste bølge fyller cockpit og dette gjentar seg, har vi flatt golv.

    Sånn går natten. Vinden ligger jevnt på 46 – 51 knop. Et blikk ned i salongen forteller oss at det begynner å bli en god del vann, der også. Bøker, fotoapparat, videokamera, pc, puter, soveposer. Det flyter omkring. Autopiloten har tatt kvelden. Det elektriske anlegget som forsyner oss med strøm når vi ligger i havn, står under vann.

    Bortsett fra fosforhvite skumskavler som uavlatelig blåser inn over oss, og bortsett fra de selvlysende grønne feltene av kokende hav som nå og da velter til overflaten er det helt mørkt.

    Ja. Sånn går natten. Vi begynner å diskutere hvorvidt vi har marginene på vår side. Om dette er en trygg seilas lenger. Båten holder sikkert. Holder vi?

    Så bryter det første morgenlyset gjennom.

    Timene går. Det svarte vannet gjenvinner sine sjatteringer av hvitt, blått, for det meste grått.

    Jeg ringer Florø Radio. Det er 29 ringeminutter igjen. Jeg ønskes god morgen, og blir satt over til rette vedkommende. Stormen vil spakne til sterk kuling ut på kvelden, sier han. Og til sterk bris ut på natten. Det er ennå tolv timer til kvelden. Jeg legger på.

    Etter noen få timer spakner virkelig vinden, fra 46 knop til 40 knop, helt ned til 38 knop, og vi tenker at dette, dette fikser vi. Dette kan vi ri av. Snart kan vi spise et enkelt måltid, et knekkebrød, drikke en cola. Vi rekker å kjenne på kulden, gleder oss til å få på oss tørt tøy. Så blåser det opp igjen. Båten blir lagt ned. Seilet slikker vannet. Vannet velter inn over rekken. Det fyller cockpit, fyller klær og støvler, fyller lasterommet med dieselkanner. Det renner ned i salongen. Vi klamrer oss fast og ser vindmåleren haste mot nye høyder. Breeze bruker stadig lengre tid på å rette seg opp.

    Jeg griper etter satelittelefonen, slår 120 som er hurtignummeret for båter i havsnød men en telefonsvarer hvis ord blåser bort uten at jeg oppfatter dem, avsluttes med en pipelyd, og jeg legger på. Jeg ringer Florø Radio, som, er jeg redd, begynner å bli lei av meg, forklarer situasjonen. Jeg anmodes om å ringe Redningsselskapet.

    Jeg ringer Redningsselskapet. Men før noen svarer, får jeg vite at det nå er 21 ringeminutter igjen. Dernest får jeg nummeret til Havredningstjenesten. Jeg slår nummeret tre ganger før jeg får kontakt. Da har jeg, så vidt jeg kan høre gjennom blesten, 11 ringeminutter igjen. Jeg skjermer for vinden, roper posisjon vår inn i mikrofonen, roper at det blåser full storm der vi befinner oss, gjentar posisjonen, roper telefonnummeret vårt, ber dem ringe tilbake, gjentar nummeret.

    En bølge velter inn over oss bakfra. Vannet når meg til opp under armene. Jeg løfter telefonen i håp om å redde den.

    Tiden går. L og jeg ser på hverandre. Kanskje de ikke hørte oss i den andre enden. Kanskje der ikke var noen i den andre enden i det hele tatt. Kanskje telefonen har kortsluttet. Vi håper at værmeldingen nok en gang skal vise seg ikke å stemme, at stormen stilner tidligere enn varslet. Vi er bare snaut over 100 nautiske mil fra land. Nesten hjemme. Stilner stormen nå, så er vi i Norge i morgen.

    Så ringer telefonen.

    En mannsstemme i den andre enden, rolig, dyp, trygg, spør hvordan vi har det.

    «Etter forholdene bra», sier jeg, men vet ikke selv hva jeg legger i det.

    Han spør hvor sterk vinden er og jeg sier «51 knop» og han sier «å, såpass!».

«Ti meter høye bølger», sier jeg og nå som det ikke er mine ringeminutter det går av, gjentar jeg, «det er ti meter høye bølger og de kommer fra alle kanter».

    «Hvordan opplever dere situasjonen?» spør han.

    «Vi har en del vann i salongen», sier jeg.

    «Hvordan opplever dere situasjonen nå?»

    Jeg, med en plutselig lammende trøtthet, ser på L og leser ikke noe annet enn utmattelse i ansiktet hennes. Jeg kaster et blikk ut på skavlene som rives løs fra bølgetoppene og driver som snø inn over oss.

    «Nå opplever vi situasjonen som livstruende», sier jeg. Det er først nå jeg kan innrømme for meg selv at jeg er redd.

    «Vi kan komme med en Sea King og plukke dere opp».

    «Javel».

    «Men da må dere i vannet. Dere må forlate båten». Han sier det som om det er en øvelse det er snakk om. Noe helt udramatisk.

    Jeg ser på L. «Vi må i vannet», sier jeg. «Vil vi det?»

    L nikker. Jeg roper inn i telefonen at vi takker ja til tilbudet men spør for sikkerhets skyld om vi virkelig må forlate båten. Kan de ikke plukke oss opp fra båten.

    Tålmodig forklarer han at de kan ikke fire en redningsmann ned til en seilbåt. Det er for farlig. Han kan bli viklet inn i riggen. Hele helikopteret kan bli dradd ned. Vi må i vannet.

    «Skjønner», sier jeg. «Vi går i vannet».

    Han på sentralen i Havredningstjenesten forklarer meg prosedyren. Helikopteret vil komme. Det vil sirkle over oss. Vi vil se en mann i døråpningen. Denne mannen vil bli firt ned, og når han gir tegn, slipper den første av oss taket i båten. En om gangen plukker han oss opp. «Skjønner sier jeg».

    Han spør om vi har overlevelsesdrakter ombord. Jeg sier at vi har en. «Den får min kone på», sier jeg. «Jeg har jo seiledressen». Seiledressen er utstyrt med flyteelementer og med en ekstra redningsvest, burde det holde. Vi får se.

    «I følge posisjonen du har oppgitt er dere 120 nautiske vest for Stadt», sier han. Vi er der om en og en halv time. Dersom du har EPIRB, utløser du denne, så flyr vi rett på», sier han.

    «Det har vi», sier jeg.

    «Ikke mist den i vannet», sier han.

    «Neida», sier jeg.

    Jeg henter nødpeilesenderen, løser sikringen. En rød diode blinker. Posisjonen vår sendes til en satellitt som sender den videre til nærmeste stasjon, som er HRS i Florø.

    Jeg roter frem sekken med overlevelsesdrakten. «Sjøvær» står det skrevet med sprittusj på den oransje emballasjen. Den er noe vi har arvet, men aldri sjekket. Når vi pakker drakten ut, ser vi at det står skrevet kassert med den samme sprittusjen over hele brystet.

    L sperrer opp øyne. «Kassert?» utbryter hun. «Enn om den synker!»

    «Den synker ikke! Klart den ikke synker. Kanskje den lekker litt, men synke gjør den ikke».

    Dette er jeg helt sikker på. Men helt sikker kan man jo ikke være. Noe bedre alternativ har vi uansett ikke. Det måtte da være å legge utpå kun iført seiledressen, slik jeg planlegger å gjøre, men sannheten er at heller ikke seiledressens flyteegenskaper har vi testet.

    L begynner å trekke på seg redningsdrakten. Den er altfor stor, dimensjonert for en diger fiskermann, som den er, og ikke for en liten dame. Uansett, etter mye møye er den på, glidelåser trukket igjen og borrelåser festet. Den er ukomfortabel men virker hel nok.

    «Jeg må ha noe med meg», sier L. «Tørre klær, i hvert fall».

    «Pakk grab-bagen», sier jeg. «De er her før vi vet ordet av det».

    Jeg går ut, binder fast nødpeilesenderen, binder ratter, sjekker stormseilet, demonterer kartplotteren. Når jeg returnerer til salongen med plotteren, har L sekken pakket.

    Den er tung, altfor tung til at jeg ville kunne ha den med meg i vannet og videre derfra i en vaier opp til helikopteret.

    «Hva har du nedi her?» spør jeg idet jeg forsøker å løfte den.

    «Tørre klær. Toalettsaker».

    «Toalettsaker?»

    Nå først, etter timer og dager i redsel, brister hun. Tårene renner, flyter langs randen av overlevelsesdrakten som klemmer mot kinnet hennes. «Jeg må jo ha toalettsakene!» sier hun, og jeg svarer, «selvfølgelig».

    Jeg tar på meg redningsvesten hun nettopp har tatt av. Så går vi ut. Venter på helikopteret. Like før en bølge tok mobiltelefonen så jeg at klokken var elleve. Den måtte være over tolv nå.

    Så hører vi motordur. Sea King’en kommer inn over horisonten. Nå svever den like over oss. En mann med froskeføtter og hjelm dukker opp i åpningen. Han gir oss tommelen opp og begynner på nedstigningen. Piloten manøvrerer så nært han finner det tilrådelig. L klatrer ned badetrappen bak på Breeze. Hun står i vann til livet, klamrer seg til rekka.

    «Tenk om jeg synker», sier hun.

    «Du synker ikke», sier jeg.

    Mannen i vaieren gir tegn til at hun skal la det stå til. Han er klar. Nær nok. Vi ser på hverandre. Jeg sier at jeg elsker henne, noe som kanskje ikke virker beroligende i den situasjonen hun straks skal kaste seg ut i, kanskje det høres mer ut som «farvel» enn som «dette går fint».

    «Det går fint», sier jeg.

    Så slipper L taket. Straks griper vann og vind fatt i henne og feier henne bort fra båten. Hun blir en oransje prikk langt, langt unna. Mannen i vaieren legger hodet bakover, ser opp, peker, dirigerer helikopteret i retning L som plutselig er utenfor enhver rekkevidde. Helikopteret dreier i hennes retning, og når redningsmannen henger like over henne, blir han sluppet ned i vannet. Han bakser mot henne og jeg fatter ikke hva han har å stille opp med mot kreftene i havet, fatter ikke hvilket overmot som gir ham tro på at dette er en jobb for ham. Men så har han grepet fatt i henne, slått beina om livet på henne, hektet en løkke under armene hennes, gitt tegn til oppstigning.

    De løftes opp, inn i helikopterets buk.

    Han fires ned igjen. Med det jeg håper er et spørrende uttrykk i ansiktet, løfter jeg grab-bagen. Han gir meg tommelen opp, og når han er i posisjon, slenger jeg sekken fra meg.

    Tredje gang han kommer ned, er det for å hente meg.

    Jeg har slått av alle instrumenter, skalket alle luker. Breeze skal overlates til seg selv, til havari, berging, plyndring. Jeg vet ikke. For øyeblikket bryr jeg meg ikke.

    Da jeg for litt siden så meg omkring etter noe å berge, fant jeg ingenting av interesse for et videre liv. Så hadde båten gjort en overhaling. Den krenget, og bottleneck’en av messing som jeg fikk til jul av L for tre år siden, ble skyllet frem fra under salongbordet. Den vil jeg ha, tenkte jeg, plukket den opp og puttet den i lommen.

    Jeg inntar badetrappen, slik L hadde gjort, og på redningsmannens tegn, slipper jeg taket i Breeze, legger meg tilbake og overgir meg til kreftene i havet og kompetansen til helikoptermannskapet.

    Jeg flyter av sted, opp på bølgetoppene, ned i bølgedalene. Det kjennes trygt. Sea King’en svever like over meg. Der oppe er L og grab-bagen. På vei ned mot meg er en mann som bare gjør jobben sin. Så deiser han i vannet bak meg, griper meg.

    Vi løftes opp og inn i helikopteret hvor L tar i mot meg. Det siste jeg ser før døren lukkes og vi setter kursen mot land, er Breeze langt der nede, ustøtt skjenende nordover. Bitteliten og overlatt til seg selv.