O’boy, Barcelona har absolutt alt! Kultur. Ukultur. Alt. Vi ankret opp i Port Vell, midtveis mellom Barceloneta strand og Ramblaen, hovedgaten som strekker seg fra monumentet over Kristoffer Columbus til Hard Rock Cafe, oppe på Plaza Catalunia. Vi løste pass til byens severdigheter og gjorde et seriøst forsøk på å puste inn atmosfæren som fostret Pablo Picasso, Joan Miró, Antoni Tápies, og ikke minst Antoni Gaudí, arkitekten hvis forunderlige, store verk, den enestående katedralen La Sagrada Familia, ble påbegynt på tjuetallet og ikke er ferdigbygget ennå.   

    Men byen er for overveldende til å ta inn over seg i løpet av et enkelt liv, for ikke å snakke om et opphold på tre uker, som i feriemålestokk er lang tid, men altså ikke nok tid.

     Her har myndighetene latt kunstnere og andre i kreative yrker få lov å gå amok på statens bekostning. Resultatet er blitt en by der selv fattigslige boligkompleks har fasader med kunstferdige relieffer. Her er skulpturer, malerier og mosaikk overalt. Og altså arkitektur. Du føler det som om byen favner hele Spanias historie

    For folk som besøker Barcelona for en kortere periode, blir det Ramblaen som blir den mest besøkte gaten. Den er Montmartre, Karl Johan og Stureplan på en gang, og alle sammen i rushtid og på nasjonaldag.

    Her sitter gatekunstnere, tiggere, dopdealere, gamblere, side om side med turister med åpen munn og en lokalbefolkning på julehandel. Det var på Ramblaen jeg ble vitne til en, trodde jeg, usedvanlig lite fingernem gambler. Han hadde et brett med tre små esker på. Inni en av dem lå en terning som han flyttet rundt mellom eskene, og akkurat da jeg passerte tapte han en svær sum til en dame som slett ikke så ut som om hun spilte på hester til daglig.

    «Det der kan jeg og», sa jeg.

    «Har du aldri sett en amerikansk gangsterfilm», sa Franz, noe som må ha blitt borte i adrenalinrushet, nå ved utsikten til lett tjente penger.

    «Show me your money”, sa gambleren.

    Jeg tok frem et par euro.

    «Papermoney», sa gambleren.

    Jeg tok frem papirpenger. Det suste i ørene. Han flyttet rundt på terningen. Jeg fulgte den med blikket. Visste hele tiden hvor den var. Så stanset han. Jeg trodde fremdeles jeg hadde peiling, men et eller annet forstyrret meg. Så hadde jeg tapt.

    En vennlig sjel ved siden av meg ville hjelpe meg å vinne pengene tilbake, men skjønte at jeg ikke kom til å legge inn den samme innsatsen som sist, og bare for å knuse gambleren, tilbød han seg å dele. Han tok frem papirpenger. Jeg var i ferd med å åpne lommeboken, jeg og, da jeg kjente en hånd på skulderen. Det var Franz igjen, og han sa, «gjennomskuer du ikke opplegget. De er sammen om det alle sammen. Hu dama som du så tape, også. Den eneste som har tapt her, er du».

     Gambling som dette er ulovlig i Spania, og da fyren med terningene skjønte at her ikke var mer å hente, pakket han sammen, og forsvant. De andre forsvant sammen med han.

    «Jeg fatter ikke at du ga ham tjue Euro», sa Franz.

    Tjue Euro, tenkte jeg lettet. Heldigvis fikk ikke sønnen min med seg at jeg spilte bort femti Euro. Og jeg som ikke liker spill en gang. Det er noe jeg har etter mor. Hun næret en kraftig aversjon mot spill. Det fører bare med seg drukkenskap, banning og dystre tanker, sa hun. Nå skjønner jeg hva hun mente.